Da har jeg mekket meg en ny blogg. De som vil ha adressen til den kan sende meg en mail på lady_of_lorien_87@hotmail.com, eller på FB :)

Jeg begynner å lure på om jeg skal bytte blogg-platform eller ikke. Starte en helt ny en (igjen). Det er både viktig og uviktig for meg å ha lesere, og jeg aner ikke om jeg har noen her sånn bortsett fra de jeg VET leser. Jeg tror det kommer av den teite "jeg vil også ha et tonn kommentarer"-demonen som dukker opp i hodet mitt noen ganger. Fy faen for en usaklig demon! Men det kan også ha noe med å gjøre at de jeg kjenner som blogger har et mye større blogg-nettverk enn meg, og jeg vil også gjerne ha et. Flere blogger jeg kan lese, følge med på, kommentere på, og få støtte tilbake. That sort of thing.

Jadda, vi bare babler. Straks skal jeg stikke hjem til mamma og pappa igjen, men kvelden i går var fantastisk ^^ Jeg bare utsetter litt fordi jeg ikke har lyst til å ta offentlig transport :P men må nok straks.

Ja.

Jeg fikk et spørsmål av psykologen i dag som jeg ikke helt vet hva jeg skal svare på. Jeg har tenkt og tenkt, men kommer liksom ingen vei, rett og slett fordi jeg ikke ser noen vei.

Det er det skumle spørsmålet: Hva tror du skal til for at du skal bli frisk?

Jeg måtte ærlig talt si som sant er, at jeg aner ikke. Hadde jeg visst det, så hadde jeg gjort det. Jeg har en liten anelse om at det involverer mye viljestyrke, god hjelp, og tid. Men det er også alt. Sette seg delmål er vanskelig når man ikke ser lenger frem enn nesa si når det gjelder det å bli frisk.

Jeg har hatt forskjellig hjelp i mange år. Gode psykologer alle jeg kan huske. Men ingen har gjort meg noe merkbart bedre. "En behandler som følger deg gjennom lang tid" sa psykologen. At kanskje det ville utgjøre en forskjell. Men hvordan jeg skal få til det aner jeg ikke. Jeg mister henne når jeg får psykolog på Nidaros DPS. Jeg har hun jeg har nå fordi de ikke følte de kunne la meg gå å vente uten hjelp og diagnostisering (diagnostisering er vi så og si ferdig med, og jeg venter på svar ang hva hun bestemte seg for). Hva en eventuelt ny behandler sier ang behandling, medisiner, rutiner, taklingsmetoder, mestring...det aner jeg ikke. For de spør alltid MEG hva jeg tror vil hjelpe. Og jeg syns ikke noe av det jeg har lært hittil gjør noe annet enn å få meg gjennom øyeblikket der og da. Det kurerer ingenting. "Tving deg selv til å tenke positivt og annerledes" er det jeg alltid har fått beskjed om, og fremdeles får beskjed om. Men jeg får det ikke til. De negative tankene har vært med meg så lenge, og jeg klarer ikke overdøve dem. Noensinne. Uroen, angsten, bekymringene, paranoiaen, depresjonene. De har vært der så lenge jeg kan huske, og har alltid gradvis blitt værre når noe skjer som ikke er bra. Jeg klarer fint å grave meg selv lenger ned, men opp igjen? Nei. Uansett hvor mange gode ting som skjer, så klarer jeg ikke lære av dem, tro på dem, føle dem ordentlig.

Jeg har ikke gitt opp, jeg kjemper på. For jeg vil ikke ha det som jeg har det. Men jeg kan ikke si jeg har store forhåpninger eller tro på at det vil virke. Jeg har blitt værre og værre de siste 10-12 årene, og jeg føler når jeg ser på hvordan ting går at nedoverbakken bare fortsetter. Jeg vil virkelig ikke gi opp, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg kan mye teori, men sette det ut i praksis? Har jeg engang evnen til det? Det er sånn med så mye, jeg kan teorien bak det, men får det ikke mer enn halvveis til uansett hvor hardt og lenge jeg prøver. Og jeg føler det er sånn med dette og. Jeg aner virkelig ikke hva slags hjelp de kan gi meg som vil gjøre meg merkbart bedre i fremtiden, eller hva de kan gjøre i mellomtiden for at jeg ikke skal bli så deprimert at jeg gjør noe jeg ikke kan ha ugjort.

Er det noen der ute som har løsningen? Funker teorien for dere? Er det meg det er noe ødelagt, noe galt med, siden år med terapi og teori og mestringsstrategier og medisiner og annet mulig ikke virker?

Jeg skal la være å skrive mer nå. Jeg vil prøve å kose meg med Kristian før jeg reiser bort i jula.

Da reiser jeg tilbake til Oslo i morgen ettermiddag og blir til den 26. Skal bli koselig, men gruer meg litt og. Mamma er så bekymret, og da VET jeg det blir mye mas om psykdom. Og det er slitsomt. Men men, jul er koselig.

Det blir mange innlegg for tiden virker det som. Er så mye jeg ikke klarer å bare ha inne i hodet mitt.

Jeg knakk når det gjaldt å spise, og har spist som en gris siden. Over en halv grandis, og nå pasta. Magen blåser seg opp igjen, men jeg klarer ikke stoppe. Hvorfor klarer jeg ikke bare spise balansert :( Det er så frustrerende, for jeg vet det jeg gjør er feil, spesielt hvis jeg skal ned i vekt. Hjelper ikke med starve/binge/starve/binge annenhver dag...

Jeg håper jeg klarer å muntre meg selv opp litt når Kristian kommer hjem. Jeg har vært så nedfor i dag at jeg har ikke klart noe annet enn å dytte ham vekk og være panisk og småsint (på meg selv, men det går jo ut over ham...)

Sliten...

Something broke. And I dunno how to fix it again.

Jeg klarer ikke spise. Klarer ikke bli tatt på. Vil ingenting. Vil ikke være sammen med noen, vil ikke være alene, ingenting. Jeg er så sliten. Og fasaden KAN IKKE sprekke. Jeg drar til Oslo om et par dager. Den SKAL IKKE sprekke.

...hjelp...

Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det virkelig ikke. "Da drar jeg ut igjen, blir ikke sen, blir ikke full." Løgn. Løgn løgn løgn løgn.

At jeg ikke kan lære. Det skjer jo hver eneste gang. Løgner og brutte løfter. Dumme fylleunskyldinger. Spørsmål gang på gang, fordi han glemmer svarene.

DIN FAKKINGS LØGNER!