Så, da har jeg endelig skaffet meg ny fastlege og bestilt time. Så...snakke om nye resepter og henvisning til DPS på mandag.

Jeg tok også motet til meg og ringte DPS'en på Tøyen. Spurte etter psykologen jeg hadde der. Men hun hadde gått for dagen, så da sa jeg til resepsjonsdamen "Jeg beklager at jeg ikke har ringt tidligere, men jeg har hatt så mye å gjøre med flytting at jeg ikke har hatt tid". Hun ble faen meg snurt og nedlatende som faen og mente jeg burde ha sagt i fra før jeg dro. "Jammen, jeg flyttet ganske brått. Og det er vanskelig for meg å manne meg opp til å ringe steder ffs, så ikke vær så fakkings nedlatende når jeg endelig har klart å manne meg opp din jævla kjerring" sa jeg. Hun skrev snurt "avsluttet behandling grunnet flytting" og la på. Fakkings drittkjerringer som jobber i resepsjonen der ass. Skjønner de ikke at folka som ringer dit eller kommer innom faktisk har psykiske problemer? Hallo liksom. Ffs! *arg*

Men ja. Jeg har vært "stabil" siden i går ca. Så jeg håper det holder seg litt.

Breakdown

And things were going so well. Men nei. Total meltdown psykisk i natt, og det er ikkeno bedre i dag. Kristian sier jeg må få hjelp. Bytte fastlege, kontakte dps'en. Men... Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg får kontakt med dps'en, eller hvem jeg hører til. Og jeg får helt angst av å gjøre det. Skulle egentlig ønske jeg hadde dratt på legevakta i morges..forklart hvordan jeg har det. Forlangt krisehjelp. Det er bare det at sist jeg skulle få "krisehjelp" tok det en mnd før jeg fikk en vurderingssamtale. Over en mnd til jeg fikk en psykologsamtale. En mnd til neste time. Og en mnd til neste time der igjen, som var etter jeg hadde flyttet opp hit, så den ble ikkeno av.

Ikke skjønner jeg helt hva de kan hjelpe med annet enn å gi meg medisiner som endrer hvordan jeg er. Og det gjør meg redd. Jeg mener... Jeg vet hvorfor jeg er syk, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Alt jeg kan se at kan hjelpe er tid, og eventuelle medisiner. Men de jeg har snakket med ang medisiner virker så...negative til det. Og jeg tror Kristian er nervøs for at jeg skal forandre meg totalt hvis jeg begynner på noen. Jeg vet ikke hva jeg vil selv lenger. Jeg er bare sliten, vil gi opp.

You don't have to kill yourself to end your life. Jeg tør ikke dø, men jeg er redd for at livet mitt kommer til å gå i vasken uansett. At jeg ikke kommer meg ut, ikke klarer begynne utdannelse igjen, at jeg støter fra meg alle jeg er glad i fordi jeg tror det er til deres eget beste.

Jeg er så sinnsykt sliten. Lei...

I hurt myself today. To see if I still feel....

wait...scratch that.

I hurt myself today. Because I feel too much. It needs to go away. I hate it so.

Letting go

Noen ganger er det vanskelig å gi slipp. Men man må. Og jeg har gitt slipp på gamle "svigerfamilien". Slettet dem alle som venner på FB. Jeg får små stikk i hjertet når jeg ser dem der. De betydde mye for meg. I tillegg, nå som Remi har funnet seg ny kjæreste (noe jeg er veldig glad for på hans vegne^^), så er det ikke passende at familien hans har eksen hans på FB. Det er min mening i det minste. Jeg er en periode i livet hans som er forbi. Jeg må gi slipp, han må gi slipp, de må gi slipp.

Men noen ganger er det vanskelig. Noen ganger er det vondt.

Over 4 år av livet mitt har vært med ham og dem. Så og si hele mitt voksne liv hittil. Og det er en stor omjustering, selv om det er til det beste, og selv om jeg er lykkelig med det nye jeg har. Jeg sitter ikke å savner det vi har. For jeg vet at det vi hadde som var bra vennskapsmessig vil jeg fremdeles ha. Med tiden ofc. Life changes, moves on. Og det må jeg og. Still. Stor omjustering av alt. Og det er litt skummelt.

Blood. Wants it. More. Hurt me. Punish me. Hate me.

Kristian påpekte at bloggen min har blitt mer og mer negativ etter i våres. Og det kan stemme, selv om jeg føler at jeg ikke har skrevet ned halvparten av det vonde, og VET at jeg ikke har skrevet en brøkdel av det gode engang.

Ting har gått nedover. Etter mormor døde og jeg ble innlagt har jeg ikke hatt medisiner. Ikke for depresjonen, ikke for angsten, og ikke for migrenen. Søvnmønstrene mine har blitt helt kokko, enten sover jeg ikke, eller så sover jeg dårlig, våkner opp hele tiden, eller sover lenge. Veldig lenge. Forholdet til meg og Remi gikk i dass ganske fort. Etter en ubehagelig krangel, et vondt "hadet", og en kveld brukt frustrert og lei meg hos Lars og Eline, dro jeg til Trondheim for helgen. Møtte masse mennesker, inkludert Kristian.

Jeg hadde en del "insights" der oppe. Jeg og Remi hadde lenge snakket om at dette var siste gang vi prøvde å patche sammen forholdet vårt. At vi orket ikke mer. Og når jeg kom hjem, så spurte jeg om det var noen vits lenger. Å prøve. Om vi ikke bare skulle spare oss dramaet og smerten og heller gjøre det slutt. Og det var det som skjedde. Vondt selvfølgelig, men det er alltid vondt med et brudd, spesielt etter så mange år og så sterke følelser.

Jeg dro opp til Trondheim igjen. Flere ganger. Ble bedre kjent med Kristian. Han kom til Oslo også. Og jeg falt pladask, alt for fort. Hjertet velger ikke alltid den beste tiden å si "omgforelsket" på. Vi skulle kanskje ikke blitt sammen så fort som det vi gjorde, men det føltes riktig. Og jeg angrer ikke. Jeg har blitt så fantastisk glad i ham, og han i meg. Elsker-ordet har kommet på banen. Og det føles rett. På det punket i livet mitt er jeg lykkelig.

Jeg har flyttet til Trondheim nå og. Har et superkoselig rom i en hybel der en kompis bor. Jeg har venner, et sosialliv. Jeg har begynt å spille mer WoW igjen og, jeg har savnet det. Ofc, ikke så det går utover andre ting, men mer enn i alt kaoset som sommeren har vært.

Men det er høst. Depresjonen kommer tilbake, samme gjør angsten. Jeg har hatt et par episoder som har vært ganske harde på psyken min. Eller, ikke fullt så "harde" ting, men psyken min har tatt det hardt. Spising og vekt er vanskelig igjen. Angsten sier pang litt for ofte. Paranoia er heller ikke koselig. Og følelsen av å være så mye styggere, kjedeligere og mindre verdt enn andre er mye på besøk. Det henger liksom en stygg sky over meg, full av depresjon og melankoli. Og jeg blir ikke helt kvitt den.

Ja..jeg skal søke hjelp. Melde flytting, snakke med NAV, få tak i DPS'en her oppe. Jeg bare...har ikke klart enda. Det er litt skummelt.


Så. Ja. Jeg lever, og har det både best og værst. Nothing new there. Jeg ble aldri "frisk" etter mormor døde, og har et par nye ting å tenke på, men det ordner seg vel. Håper jeg.

Not having a good day.

En guildie på Grim Batol døde. Pigrid er deppa til tusen, stakar Pigrid min.
Jenta som ble drept nede i Budapest er en jente jeg "kjente" når jeg gikk på ungdomsskolen.

Ingen av disse påvirker meg rent personlig sett, det er ikke mennesker jeg sto nær. Men det er nært nok at jeg har snakket med dem, vet hvem de er. Jeg får flashbacks til døden generelt. Til onkel Kai, bestefar, mormor. Det gjør vondt. Jeg orket ikke bli med Kristian hjem engang. Sove alene i natt. Jeg er for rar i hodet til å ville være sosial med noen atm, selv ham.

Miff.