..Welcome to insanity and boredom..

2010-12-25T19:15:00.001+01:00

Da har jeg mekket meg en ny blogg. De som vil ha adressen til den kan sende meg en mail på lady_of_lorien_87@hotmail.com, eller på FB :)

2010-12-23T11:52:00.002+01:00

Jeg begynner å lure på om jeg skal bytte blogg-platform eller ikke. Starte en helt ny en (igjen). Det er både viktig og uviktig for meg å ha lesere, og jeg aner ikke om jeg har noen her sånn bortsett fra de jeg VET leser. Jeg tror det kommer av den teite "jeg vil også ha et tonn kommentarer"-demonen som dukker opp i hodet mitt noen ganger. Fy faen for en usaklig demon! Men det kan også ha noe med å gjøre at de jeg kjenner som blogger har et mye større blogg-nettverk enn meg, og jeg vil også gjerne ha et. Flere blogger jeg kan lese, følge med på, kommentere på, og få støtte tilbake. That sort of thing.

Jadda, vi bare babler. Straks skal jeg stikke hjem til mamma og pappa igjen, men kvelden i går var fantastisk ^^ Jeg bare utsetter litt fordi jeg ikke har lyst til å ta offentlig transport :P men må nok straks.

Ja.

2010-12-21T04:47:00.002+01:00

Jeg fikk et spørsmål av psykologen i dag som jeg ikke helt vet hva jeg skal svare på. Jeg har tenkt og tenkt, men kommer liksom ingen vei, rett og slett fordi jeg ikke ser noen vei.

Det er det skumle spørsmålet: Hva tror du skal til for at du skal bli frisk?

Jeg måtte ærlig talt si som sant er, at jeg aner ikke. Hadde jeg visst det, så hadde jeg gjort det. Jeg har en liten anelse om at det involverer mye viljestyrke, god hjelp, og tid. Men det er også alt. Sette seg delmål er vanskelig når man ikke ser lenger frem enn nesa si når det gjelder det å bli frisk.

Jeg har hatt forskjellig hjelp i mange år. Gode psykologer alle jeg kan huske. Men ingen har gjort meg noe merkbart bedre. "En behandler som følger deg gjennom lang tid" sa psykologen. At kanskje det ville utgjøre en forskjell. Men hvordan jeg skal få til det aner jeg ikke. Jeg mister henne når jeg får psykolog på Nidaros DPS. Jeg har hun jeg har nå fordi de ikke følte de kunne la meg gå å vente uten hjelp og diagnostisering (diagnostisering er vi så og si ferdig med, og jeg venter på svar ang hva hun bestemte seg for). Hva en eventuelt ny behandler sier ang behandling, medisiner, rutiner, taklingsmetoder, mestring...det aner jeg ikke. For de spør alltid MEG hva jeg tror vil hjelpe. Og jeg syns ikke noe av det jeg har lært hittil gjør noe annet enn å få meg gjennom øyeblikket der og da. Det kurerer ingenting. "Tving deg selv til å tenke positivt og annerledes" er det jeg alltid har fått beskjed om, og fremdeles får beskjed om. Men jeg får det ikke til. De negative tankene har vært med meg så lenge, og jeg klarer ikke overdøve dem. Noensinne. Uroen, angsten, bekymringene, paranoiaen, depresjonene. De har vært der så lenge jeg kan huske, og har alltid gradvis blitt værre når noe skjer som ikke er bra. Jeg klarer fint å grave meg selv lenger ned, men opp igjen? Nei. Uansett hvor mange gode ting som skjer, så klarer jeg ikke lære av dem, tro på dem, føle dem ordentlig.

Jeg har ikke gitt opp, jeg kjemper på. For jeg vil ikke ha det som jeg har det. Men jeg kan ikke si jeg har store forhåpninger eller tro på at det vil virke. Jeg har blitt værre og værre de siste 10-12 årene, og jeg føler når jeg ser på hvordan ting går at nedoverbakken bare fortsetter. Jeg vil virkelig ikke gi opp, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg kan mye teori, men sette det ut i praksis? Har jeg engang evnen til det? Det er sånn med så mye, jeg kan teorien bak det, men får det ikke mer enn halvveis til uansett hvor hardt og lenge jeg prøver. Og jeg føler det er sånn med dette og. Jeg aner virkelig ikke hva slags hjelp de kan gi meg som vil gjøre meg merkbart bedre i fremtiden, eller hva de kan gjøre i mellomtiden for at jeg ikke skal bli så deprimert at jeg gjør noe jeg ikke kan ha ugjort.

Er det noen der ute som har løsningen? Funker teorien for dere? Er det meg det er noe ødelagt, noe galt med, siden år med terapi og teori og mestringsstrategier og medisiner og annet mulig ikke virker?

Jeg skal la være å skrive mer nå. Jeg vil prøve å kose meg med Kristian før jeg reiser bort i jula.

2010-12-20T20:53:00.001+01:00

Da reiser jeg tilbake til Oslo i morgen ettermiddag og blir til den 26. Skal bli koselig, men gruer meg litt og. Mamma er så bekymret, og da VET jeg det blir mye mas om psykdom. Og det er slitsomt. Men men, jul er koselig.

2010-12-18T02:17:00.003+01:00

Det blir mange innlegg for tiden virker det som. Er så mye jeg ikke klarer å bare ha inne i hodet mitt.

Jeg knakk når det gjaldt å spise, og har spist som en gris siden. Over en halv grandis, og nå pasta. Magen blåser seg opp igjen, men jeg klarer ikke stoppe. Hvorfor klarer jeg ikke bare spise balansert :( Det er så frustrerende, for jeg vet det jeg gjør er feil, spesielt hvis jeg skal ned i vekt. Hjelper ikke med starve/binge/starve/binge annenhver dag...

Jeg håper jeg klarer å muntre meg selv opp litt når Kristian kommer hjem. Jeg har vært så nedfor i dag at jeg har ikke klart noe annet enn å dytte ham vekk og være panisk og småsint (på meg selv, men det går jo ut over ham...)

Sliten...

2010-12-17T17:35:00.001+01:00

Something broke. And I dunno how to fix it again.

Jeg klarer ikke spise. Klarer ikke bli tatt på. Vil ingenting. Vil ikke være sammen med noen, vil ikke være alene, ingenting. Jeg er så sliten. Og fasaden KAN IKKE sprekke. Jeg drar til Oslo om et par dager. Den SKAL IKKE sprekke.

...hjelp...

2010-12-17T03:30:00.002+01:00

Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det virkelig ikke. "Da drar jeg ut igjen, blir ikke sen, blir ikke full." Løgn. Løgn løgn løgn løgn.

At jeg ikke kan lære. Det skjer jo hver eneste gang. Løgner og brutte løfter. Dumme fylleunskyldinger. Spørsmål gang på gang, fordi han glemmer svarene.

DIN FAKKINGS LØGNER!

2010-12-16T22:42:00.002+01:00

Jeg hater kroppen min. Sånn virkelig. Jeg har aldri sett den se ut som den gjør nå, ekkel, feit og slapp over alt. Tilogmed armene mine har blitt større. Jeg får ikke på meg klærne mine lenger. Jeg har to, bare TO, bukser som jeg får igjen eller over hoftene mine. Jeg klarer ikke se på meg selv i speilet lenger engang, blir så fysisk kvalm at jeg kaster opp.

Jeg klarte ikke ligge ved siden av kjæresten i senga i natt engang, for da holder han rundt den ekle, store kroppen min. Jeg taklet det virkelig ikke. Så jeg ble liggende våken hele natta og klarte ikke komme meg opp og avgårde til psykologtimen min engang. Jeg føler meg så ekkel, jeg vil ikke at verden skal se meg være sånn.

Jeg føler at jeg har ikke spist så mye. Spiste nesten ikke når jeg var på A3, spiste en del på lørdagen som var... men ikke noe særlig siden det. Stort sett bare en liten middag. Så hvorfor har jeg ikke gått ned? At all? Jeg beveger meg konstant, selv når jeg sitter. Jeg gjør situps og jogger stillestående når Kristian ikke er hjemme. Og jeg har ikke gått ned 100g engang.

"Begynn å trene" sier alle. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg liker ikke trene, og når man ikke liker det, hvorfor gidde? Helt alene? Uten noen? Det at jeg da kanskje går ned i vekt er ikke nok motivasjon for meg. Ingenting er det. Motivasjon, som jeg har nevnt tidligere, er ikke i mitt vokabular. Jeg har ingen drivkraft, selv når jeg ser fordelen ved å gjøre noe. Og det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Ting går bare nedover og nedover. Og jeg vet ikke hvor lenge fasaden holder. All energien jeg sparte opp, alt håpet jeg fikk når jeg var på A3, det er borte igjen...

Ups and downs

2010-12-13T18:10:00.002+01:00

Så...jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at helgen var bra eller ikke. For ting er jo alltid bra helt til det går skikkelig på trynet. Og det gikk på trynet. To ganger. La meg starte med fredagen.

Selin kom tidlig på morgenen, og vi hadde døgnet, så vi sov vekk mesteparten av dagen. Sto opp, dusjet, fikset oss. Skulle til Sa&Su, party for at Su ble utskrevet. Jeg var fornøyd med antrekket, men usikker. Det var mer fashion, ikke alternativ stil. Selv om jeg visste jeg så bra ut, følte jeg meg så annerledes. Og jeg var redd for at til tross dresscode: finklær, så kom jeg til å være overpyntet. Og det stemte jo selvfølgelig. Men jeg trosset tanker om å dra hjem og skifte, og feiret i vei. Helt til jeg ikke klarte mer. En haug av mennesker jeg IKKE kjente, jeg følte at alle klarte å snakke, kose seg, og ha det så mye bedre enn meg. Og jeg må inrømme at jeg fikk panikk da tanken "Su har klart å bli frisk, men ikke jeg, uansett hvor hardt jeg kjemper", satte inn. Det endte med gråteanfall, og St måtte kjøre meg hjem. Flaut. For å si det mildt. Spesielt når folk ringte og ønsket at jeg skulle roe meg og så komme tilbake, mens jeg ville bare bli borte. Endte med at jeg sovnet.

Brukte dagen på lørdagen til å prøve å samle meg selv igjen nok til å takle kvelden i vente. Stresset i vei med å fikse meg, lage 2 pizzaer og underholde gjester som kom, alt på alt for kort tid. Når jeg endelig var ferdig med alt og skulle slappe av og nyte resten av kvelden var jeg stresset out of my mind, og det tok en stund før jeg klarte å slappe av. Men resten av vorset ble vellykket :) Fikk et skjørt fra L.E, 500 kr gavekort på tatovering hos L fra L&A. Så var det ut. Møtte enda mer mennesker, mer gratulasjoner. Men jeg skulle aldri ha gått opp på bakrommet. Jeg så noe jeg ikke var helt enig i, og ble lei meg. Følte at jeg hadde blitt løyet til. Så full og lei meg som jeg var klikket jeg i vinkler når K begynte å snakke med mennesker jeg ikke kjente om meg og mine problemer og at han var så "fuckings lei det hele greia" at jeg bestemte meg får å gå. Uten nøkler noe sted. I alt for lite klær. Dørvakten var oppmerksom og stoppet meg før jeg kom så langt. Heldigvis var det nesten stengetid, så ikke så mange som så på meg. S og St samlet sammen tingene mine og fulgte meg hjem til K. Y tok en spasertur med K, og det endte med at jeg for rett i dusjen med barberbladet mitt. To ganger. Som vanlig ikke dypt eller noe, men for mitt formål mer enn nok blod. La meg på gulvet med en dyne, sammen med søppelet, for det var der jeg følte at jeg hørte hjemme. K var sur og full og forvirret, mens de andre prøvde å forklare ham hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Jeg tror ikke han forstår. At all. Hvor redd jeg er for løgner, hva jeg tar for en løgn som andre mennesker kanskje ikke gjør (selv om psykologen sa det var forståelig og hun hadde tatt det som løgn og), og at jeg var forbannet over at han hadde sittet og klaget og utlevert meg og mine problemer til (for meg) vilt fremmede folk som ikke hadde noe med det. Det er greit at JEG snakker om meg og mine ting, men han har INGEN rett til å gjøre det. At all. Psykologen min ble mildt sagt sur, og sa at sånn skal det hvertfall ikke være, da skal jeg heller droppe å fortelle ham om problemene mine hvis han skal sitte og si de videre så fort han blir furt. Og det er jeg enig i.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde roet meg ned hadde det ikke vært for Y. Han kom inn, ventet til jeg ikke klarte å holde fingra så langt inne i øra lenger, og roet meg ned. Snakket. Både om det som hadde skjedd og generelt hvordan jeg har det for tiden. Masse varme klemmer. Han tvang meg til øyekontakt, og av en eller annen grunn var det ikke like ille som det pleier. Må ha hatt noe å gjøre med omsorgen og forståelsen som rett og slett lyste i øynene hans. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at han var der for meg. Fikk til slutt kommet meg i seng. K var fremdeles full, og smålig innpåsliten, men fikk sove til slutt. Søndagen gikk treigt forbi, avbrutt av en tur på Løkka for kaffe på kvelden. Så prøvde vi å se film, men sovnet nesten fra den, så det ble leggetid i stedet. Mandag morgen dro S hjem *snufs*

Jeg vet K leser dette. Og at han kommer til å reagere somehow på hva jeg har skrevet. Men det er min blogg, mitt syn på alt som skjedde den kvelden, og det velger jeg å skrive om. For jeg trenger det. Og sånn er det med den saken.

2010-12-10T02:43:00.002+01:00

Wuhu, jeg fyller 23 år i dag! Ehm, ja. Jeg er ikke så glad i bursdagen min, men jeg har da bestemt meg for å feire.

Ble skrevet ut fra A3 i går, men med tett oppfølging og en timeplan for uka som kommer så jeg skal holde meg i aktivitet. Nå sitter jeg og Kristian og diller på nett, vi skal holde oss våkne til halv 7, for da kommer Selin med bussen :D Jeg drakk litt for mye energidrikker litt for fort tror jeg, og endte med å måtte tusle (les: kjempe) meg ned på 7/11 og stå i kø med et tonn fulle mennesker for å få meg smertestillende. Hodepine på grense til migrene ftl -.- Men det begynner å bli bedre nå.

I kveld skjer det ting, og i morgen skjer det ting. I morgen skal det være bursdagsvors til Hellfire's BatRave her hos Kristian, og det kommer en masse folk ^^ Gleder meg, og håper jeg har ladet opp nok energi til å klare kvelden uten problemer. Ting har vært litt vanskelig med tanke på hva jeg skal ha på meg osv, men det får bare være. Jeg har funnet et alternativ, og holder meg til det.

Etter alle beregninger skal dette bli en bra helg, så jeg håper hodet mitt er med på det :)

2010-12-08T20:37:00.003+01:00

Whoopdeedoo -.- Jeg har fått svar på noen av blodprøvene mine, og det viser seg at det er sannsynlig at jeg har subklinisk hypotereose (do a Google, orker ikke forklare). Så da vet jeg at det er lavt stoffskifte i vente på meg med årene altså *sukk* Jeg får bare gjøre som mamma sier og snakke med legen ang eventuelle medisiner osv. Jeg har mange av symptomene på hypotereose, og selv om det ikke er helt på stadiet av full hypotereose enda, så er det i slekta og jeg kommer nok garantert til å få det ><

Det er jo ikke the end of the world. Og kanskje jeg blir bedre og får mer energi om behandling er vellykket. Men det er enda en diagnose å forholde seg til, enda noe den teite hjernen min kommer til å tenke på og bekymre meg over. Og det inkluderer en del regelmessige undersøkelser og blodprøver gjennom resten av livet.

Muu...

2010-12-07T18:45:00.002+01:00

Strikke strikke!

Jeg har hatt enda en lang og god samtale med behandleren jeg har fått her. Det kartlegges og undersøkes og spørres i vei, og jeg må si vi har en god tone, jeg liker henne. Så ser frem til neste gang.

I morgen skal jeg inn til...eh, tror det var EKG de sa... Enten det eller noe lignende hvertfall. Japp. Så det blir jo intressant.

Jeg og Karine var ute og lekte snømenn...kvinner... på vei til butikken i sta <3 Koselig! Jaaa!

Humøret mitt er relativt godt det, og selv om tanker trenger på i tidene jeg ikke er opptatt, så vil jeg si at jeg føler meg mye bedre og ser veldig frem til helgen selv om det kommer 2 viktige mennesker mindre enn planlagt. Men det får så være, jeg ser dem før jul uansett ^^

JEG SAVNER DEG ELINEEEEE!

2010-12-06T20:46:00.002+01:00

Jeg vil ha tevann >< hvordan kan de la det stå tomt så lenge når jeg har vært ute og spurt etter det flere ganger er beyond me. Men jeg VET en satte på nå i sta *gå å sjekke*

***

Endelig! Jeg vet de ikke setter ut kaffe etter 8, men å glemme tevannet, det er krise for Truder. Rett i koppen tomatsuppe og et ostehorn = fin kveldsmat!

***

Jeg merker at jeg lengter litt hjem, om en bare fordi da kan jeg gjøre som jeg vil, gå ut når jeg vil, dusje stort sett uten å måtte tenke på at det er 16 potensielle andre mennesker som kan gjøre at den er opptatt. Småting. Men sånn er det.

Jeg aner ikke når jeg skal skrives ut, eller hvor lenge jeg trenger å være her. Dagsformen går opp og ned, og selv etter en fin dag som i dag er fremdeles tankene ganske påtrengende. Ble litt lei meg ang noe jeg ikke ønsker å nevne, og plutselig usikker ang en annen ting, så det er litt krangel og forvirring mellom fornuft og psykdom akkurat nå. Men jeg får se hva tiden bringer ang begge tingene og håpe alt ordner seg.

Strikke mer nå.

Innleggelse

2010-12-06T11:39:00.002+01:00

Jeg har skrevet mye i Word nå som jeg ikke har hatt internett, med intensjoner om å poste det her når jeg fikk det. Men jeg tror jeg dropper det. Er noen spesielt intresserte får de heller be om det på mail.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli her. Jeg har perm i helgen grunnet bursdag, og jeg får lov å dra ut alene ettersom de værste selvmordstankene og planleggingen av det har gitt seg. Jeg skal hjem til jul og, om jeg ikke er utskrevet innen da, så er det hvertfall på perm.

Hadde min første samtale med lege og behandler i dag, og den var lang og hard. Men det kom mye godt ut av den. De hørte virkelig, spurte om ting jeg hadde glemt eller om ting de lurte på. De behandlet meg ikke som et barn, stolte på det jeg visste om meg selv og på kunnskapen jeg har tilegnet meg og psykdommen min. Jeg følte jeg ble tatt på alvor, at de skjønte at jeg trengte hjelp og har det vondt selv om jeg ikke viser det. Og at jeg har godt av å være her og ikke hjemme i hverdagen min. Det blir sendt henvisning til dps, og det skal legges en klar behandlingsplan i løpet av de nærmeste dagene, som inkluderer en utredning ang medisiner. Jeg er positivt innstilt til dette så mye som det går ann, og det er et svakt, svakt lys borte i gokk et sted, der jeg trodde det bare var en sort vegg. Men det er altså et lys et sted, så det betyr at det er ingen vegg, det er åpen luft, og sikkert en slags vei av noe slag. Jeg skal komme meg noe sted, jeg skal bli bedre. Og det føles godt.

2010-12-03T02:04:00.002+01:00

Da har jeg vært på legevakta. Igjen. Og skal til det ambulante akutt teamet på Nidaros DPS i morgen grunnet bekymring ang selvmordstanker. Det er bare en utredningssamtale. Kommer sikkert ikke til å skje en dritt nå heller.

Jeg fikk ett eller annet å sove på. Ikke sikker på om det var Sobril eller Vival, og aner ikke hvor mange mg det var. Sitter å venter på at jeg skal kjenne noe. No luck so far...

Det er så pointless...sitte der hos legen og bare se i gulvet. Nei, jeg føler ikke for å leve for tiden. Nei, jeg har ikke kuttet dypt. Nei, jeg tror ikke jeg faktisk tør å ta livet av meg. Nei, jeg har ikke prøvd, det er bare med tankene.

Jeg takler ikke hverdagen, og tør ikke prøve å gjøre noe ut av dagene heller. Er så vidt jeg tør å gå på butikken. Jeg vil ikke møte folk, ikke game, ingenting. Jeg bare sitter der, rister på hodet når Kristian spør meg om ting. Vil ikke snakke, hjelper aldri uansett. Og det får meg til å tenke...hva annet skal dps'en tilby meg enn samtaler? Sånn, virkelig? Er det noe i det hele tatt som de kan GJØRE, eller få meg til å gjøre? Jeg orker og klarer ikke gjøre noenting...

Jeg gir snart opp her...

2010-12-02T20:12:00.000+01:00

Jeg hærpa barberbladet til Kristian. Satt meg i dusjen. Did what I needed to do.

And it's not enough. Never enough.

Jeg orker ikke mer...

2010-12-02T18:54:00.000+01:00

Jeg vil opp og ut av det sorte hullet mitt... men jeg får ikke til... hjelp...

Tanker

2010-12-01T18:55:00.003+01:00

Jeg skrev dette for meg selv her om dagen.. så poste dette også. Beklager for to lange innlegg på rappen, jeg har ikke hatt nett og tid til å blogge for tiden, så mye som vil ut..

"Noen ganger lurer jeg på hvem jeg hadde vært om visse hendelser i livet mitt ikke hadde skjedd, eller hadde påvirket meg på en annen måte. Hadde jeg vært like sjenert? Hadde jeg vært like paranoid, redd for løgner? Hadde jeg hatt samme stil som jeg har nå, de samme vennene?

Sannsynligvis ikke. Du er hva livet gjør deg til, på godt og på ondt. Det er mye jeg liker ved meg selv sånn jeg er nå, og jeg tror ikke jeg hadde hatt de samme egenskapene jeg har nå hvis jeg ikke hadde vært gjennom de tingene jeg har opplevd. Men likevel, noen ting skulle jeg ønske jeg aldri hadde måtte opplevd.

Jeg sliter med å akseptere affeksjon. Det er noe jeg har lagt veldig merke til i det siste. At han sier han er glad i meg hele tiden, klemmer på meg, kysser meg, sitter og ser på meg… alt blir liksom litt for mye, litt for intenst. Jeg er vant til at romantikk og ømhet er sjeldne hendelser som man må ta godt vare på, for det er langt mellom dem. Etter over fire år med et forhold der kyss kunne telles på en hånd i løpet av dagen, så er jeg ikke vant til så mye som det jeg får nå. Folk syns kanskje jeg bare burde være glad og fornøyd med å få så mye oppmerksomhet av kjæresten min, men for meg blir det nesten kvelende. Å høre ”jeg er glad i deg, jeg elsker deg” førti ganger om dagen, og å måtte svare med noe annet enn et smil eller et nikk hver eneste gang, det er så uvant at jeg blir ukomfortabel av det. Jeg føler meg så slem fordi jeg ikke sier det like ofte, eller fordi jeg ikke vil sitte og kose hele tiden. Det er så mye som faller naturlig for ham, og sikkert for andre mennesker og, som jeg føler meg totalt ukomfortabel med fordi jeg ikke er vant til det. Og det føles så galt, så slemt, for han forstår ikke, blir bare oppgitt.

Han sier han skal ”forandre” seg. Men det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil bare at det ikke skal være så intenst så ofte, for jeg takler det ikke. Samtidig vil jeg at jeg selv skal forandre meg, jeg vil ikke at han skal måtte forandre seg på mine vegne, det er ikke riktig det heller. Jeg brukte så lang tid på å prøve å få Remi til å forandre seg. Eller, ikke til å forandre seg akkurat. Mer å være den personen jeg visste han kunne være, bare oftere og mer etter min smak. Jeg vil ikke gjøre samme feilen her.

Ikke gjøre samme feilen. Det har slått meg at jeg er så besatt av å ikke gjenta gamle feil at jeg begår nye. Kristian er ikke Remi. Jeg er veldig klar over det. Kristian er alt jeg skulle ønske jeg hadde når jeg var sammen med Remi. Populær, aktiv i utelivet, mye aktiv, jobber, liker ting jeg liker. Men det er ikke hva jeg er vant til, og det er ikke sånn jeg trodde det ville være. Det er annerledes, og jeg klarer på en eller annen måte ikke helt å justere meg til det sånn som jeg skulle ville. Jeg er så vant til hvordan ting var med Remi at jeg har blitt sånn. Jeg trodde det at jeg var annerledes enn Remi. Mer sosial, aktiv, populær, listen var lang. Men når jeg ”blir” den jeg trodde jeg var med matchende kjæreste, så er det ikke sånn jeg er likevel. Det føles ut som om det bare var et bilde jeg hadde av hva jeg VILLE være, hva jeg ønsket å være. Og nå som jeg må være det, eller kan være det, så får jeg det ikke helt til. Noe blir alltid feil. Jeg skjønner det ikke, og det plager meg. Er det sånn for alle andre og, eller er det bare meg det er noe galt med? Jeg vet virkelig ikke.

Andre ganger lurer jeg på hvordan andre mennesker tenker. Hvordan de føler. Spesifikt glede. Jeg har et bilde i hodet av hvordan glede skal føles, hvor intenst det skal være. Og jeg har et bilde av hva jeg ser som et normalt, gledesrikt liv. Jeg er så langt fra det som kan være, men noen ganger lurer jeg på om det er med dette bildet som det er med andre bilder jeg har. At de er for stiliserte, ikke korrekte, noe jeg tror eksisterer hos de fleste, men som få, om noen, har. Har mennesker det virkelig sånn, er følelser virkelig så intense som de beskrives av andre mennesker? Hele livet mitt har jeg vært ganske nøytral. Jeg føler sjelden en god, varm følelse inni meg når jeg er glad, og aldri på høy styrke. Stort sett er følelsesspektrumet mitt ganske blankt og numment. Tomt. Er det sånn for andre og, eller er det bare meg, bare psykdom? Jeg vet rett og slett ikke.

Jeg tenker mye på døden for tiden. Og på det å dø. For meg er det noe ukjent, skummelt. Jeg har ingen tro. Hva skjer med meg når jeg dør? Hva skjer med MEG, med bevisstheten min, med det som er viktigst i livet mitt? Blir det bare borte? Hva er poenget med å leve hvis alt bare skal slettes? Jeg er livredd for å dø, for at den jeg er bare skal ta slutt. Noen ganger er jeg så redd at jeg tør ikke lukke øynene i frykt for at jeg ikke skal åpne dem noen gang igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg burde ta selvmord, for da VET jeg i hvert fall hva som skjer. Da vet jeg at ”ja, nå dør jeg”, istedenfor at jeg bare blir borte mens jeg sover eller er bevisstløs.

For tiden er det mye tanker om selvmord. Jeg finner plutselig at jeg sitter og tenker på hvordan jeg kan drepe meg selv uten at det gjør vondt, uten at det kan feile. Hvordan jeg skal gjøre det uten at noen blir lei seg fordi jeg er borte. Jeg ser liksom stort sett ikke poenget med livet mitt for tiden. Jeg kommer ingen vei, står bare på stedet hvil uansett hva jeg prøver på. Jeg kommer ikke forbi de store veggene. ”Angst.” ”Depresjon.” ”Paranoia.” De er der, i veien, for hver eneste ting jeg prøver på.

Jeg vet ikke jeg. Kanskje jeg ser for meg at livet skal være noe det ikke er. At det skal være fylt med spennende hendelser, koselige opplevelser, en haug av følelser. Eller bare generelt en følelse av ro, av verdt, av tilfredsstillelse. Kanskje det ikke er sånn det skal være, at det bare er noe jeg har drømt opp etter å ha sett en film for mye, lest en bok for mye.

Men jeg føler at jeg er feil. At jeg har feilet i livet. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal grave meg ut av det igjen om jeg har rett i hvordan jeg tror et liv skal være. Jeg sitter her nede i det sorte hullet mitt, uten tau eller stige. Hvordan jeg skal klatre opp, det vet jeg ikke.

Jeg har lyst å skrive mer, det får meg til å føle at jeg GJØR noe, selv om jeg bare sletter det igjen etterpå (eller kanskje jeg lagrer det og legger det i bloggen min senere, hvem vet). Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive uten å repetere meg selv.

Det får meg til å savne skolen merkelig nok. Skrive oppgaver, stiler, gjøre lekser. Den type ting. Men jeg vet det at det er bare et bilde av hvordan jeg pleide å være. Jeg klarer ikke skole lenger. Dedikere meg til studier av noe. Jeg klarer ikke fokusere, sitte med det lenge nok. Og det gjør meg trist. Veldig trist. Det var liksom det jeg var god til. Nå, nå er jeg bare en halfassed gamer som sliter med å se grunnen til å gå ut av senga om morgenen (les ettermiddagen). Det føles ikke riktig. Men jeg klarer ikke noe annet lenger, det er skummelt, slitsomt, gjør meg kvalm bare å tenke på å skulle jobbe eller gjøre noe der jeg ikke føler meg helt trygg eller flink eller… nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den følelsen jeg. Avmakt. Total avmakt."

Nummenhet.

2010-12-01T18:52:00.000+01:00

Ting går virkelig ikke bra for tiden. Det går faktisk veldig, veldig rævva. Aner ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, det er så mye kaos oppi hodet mitt.

Jeg har hatt praten jeg trengte å ha med Remi. Den var hard, men for det beste i lengden. Jeg kommer nok alltid til å elske ham. Og jeg har alltid visst med meg selv, at den dagen jeg eventuelt blir singel, og er frisk(ere), om jeg skulle hatt sjansen, så hadde jeg prøvd å få ting til å funke for oss igjen om han ønsket. Men han tror ikke det kommer til å skje, eller at han kommer til å ville om vi står der single begge to. Det var hardt å knuse det lille....jeg vil ikke si håpet akkurat. Eller drøm. Men jeg finner ikke andre ord for det. Jeg har alltid sett på ham som sjelevennen min, men jeg ble for syk og ødelagt, og har nå ødelagt det. Merkelig det at kjærlighetssorgen skal komme nå, et halvt år i etterkant. Men sånn er det altså. Dette har forsåvidt INGENTING å gjøre med forholdet mitt til Kristian. Jeg elsker ham. Enkelt og greit. Og jeg er ikke så trangsynt at jeg er villig til å kaste det vekk bare fordi jeg føler smerten av et brudd som allerede er lenge over. Men det gjør vondt, det gjør det. Mest skyldfølelse tror jeg. For at jeg ble for syk, for at det ødela så mye. Men gjort er gjort, jeg får bare gå videre.

Dette er da mest toppen av kransekaka. Psykologen min var syk på mandag, så ingen time, selv om den var sårt trengt. Jeg har totalt mistet viljen til å leve. Jeg ser ikke poenget lenger. Alt er bare kullsort. Alt gjør bare vondt, hele tiden. Jeg føler meg så verdiløs at det er skummelt, og jeg klarer ikke se lenger frem i tid enn et par uker (og det bare fordi jeg har bursdags og juleplaner). Jeg har helt mistet håpet på å noen gang bli noe. På noen gang å bli et menneske som fungerer i hverdagen.

Medisinene mine hjelper ikke. I det hele tatt. Jeg merker ingen bedring, om noe en forverring. Og vektøkningen takler jeg ikke. Jeg har gått opp 4,5 kg på tre uker...klærne mine passer ikke, jeg har tre bukser (max) å gå med fordi jeg ikke får dem opp over den store stygge feite rævva mi. Jeg takler det virkelig ikke. Jeg gikk tom for medisiner i går...og jeg gidder ikke hente ut nye. Ringer legen i morgen og sier det tror jeg. Og ber om hastetime. Jeg må bare klare å være våken om dagen først.

Jeg sitter mye i en nesten katatonisk tilstand for tiden. Snakker ikke, bare rister på hodet eller trekker på skuldrene. Jeg takler ikke nærhet, noe som går ut over ting med Kristian. Jeg prøver å sende ham hjem når jeg er hjemme, eller gå hjem fra ham, men det går ikke. Jeg holder maks et par timer før jeg må tilbake. Takler ikke være alene, jeg klarer ikke distrahere meg fra tankene mine lenger.

Selvskading har det heldigvis vært lite av. Men for feil grunn. Barberbladet mitt er for sløvt. Og jeg har ikke fått kjøpt et nytt eller en papirkutter. Og jeg er kresen må vite, må ha kontroll over hvor dypt det kutter, hvor vondt det gjør. Jeg liker ikke smerten, bare blodet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg... noen ganger tenker jeg at "hey, så suicidal som du er, så legger de deg sikkert inn, du trenger ikke si at du aldri kommer til å tørre å ta livet av deg selv om du ønsker det!" Men jeg vil ikke, ikke nå. Bursdagsfesten min er snart...og jul, hvor jeg skal hjem...og halvtårsdag med Kristian...og nyttår...og...

Jeg håper jeg ikke sprekker før da. Jeg vil oppleve disse tingene. Være glad, ha det bra. Jeg vil ikke avlyse dem. Herregud som jeg håper at jeg ikke bryter for hardt sammen...

2010-11-25T01:26:00.002+01:00

Ting er tungt for tiden. Etter sammenbruddet i helgen tror jeg ikke at jeg har kommet meg helt, mørket er der alltid, rett utenfor synsfeltet mitt. Noen ganger trekker det et slør foran øynene mine, andre ganger jernplater. Jeg slipper ikke unna.

Over to the good thing. Jeg har fått en ganske brukbar psykolog ser det ut som. Så nå er det fast time hver mandag kl 2. Jeg håper det vil ha en effekt ettehvert, selv om jeg sorta har...glemt...hvordan psykologer skal ha effekt. Snakke om ting. Ja. Det er greit. Men det endrer ingenting. Så jeg håper han har planer. Taklingsmetoder han kan lære meg. NOE. For jeg orker ikke mer snart. Det gjør jeg virkelig ikke.

Breakdown

2010-11-21T02:10:00.002+01:00

Jeg hadde tidenes sammenbrudd i går natt. Orker ikke forklare stort mer enn det. Har sittet halvkatatonisk og suicidal hele dagen i dag og...tror jeg har skremt vettet av Kristian. Men jeg hadde virkelig ikke lyst til å leve lenger. Og jeg vet fremdeles ikke om jeg har ombestemt meg. I'm down, far down..og jeg ser ikke noen stige for å få meg opp igjen.

Kristian jobber igjen i natt. Så da sitter jeg her. Har sett Two Towers extended edition, og spiller Assassin's Creed: Brotherhood for å få tiden til å gå. Jeg vil bare ha ham hjem igjen så jeg føler meg litt tryggere...

If I could, I would

2010-11-19T21:14:00.002+01:00

Det er så mange ganger jeg har sittet og følt at jeg skulle ønske folk kunne forstå. Kjenne det på kroppen og i sinnet selv, hvordan ting er. Men det er jo ikke mulig. Så jeg prøver ofte å forklare meg, men ender opp med å høres ut som om jeg forsvarer meg i steden.

Jeg er deprimert i dag. Jeg vil ikke ut, samtidig som jeg ikke vil være inne. Egentlig vil jeg bare sove, så dagen kan gå fortest mulig over. Men jeg har ting å ta hensyn til. Jeg er ikke alene hjemme hos meg selv, jeg er hos kjæresten min. Og det kommer jeg til å være i natt og, så da er det ikke smart å sove vekk dagen og måtte ligge å glo i taket hele natten.

Jeg har fått bok i dag. Nyeste WoT boken <3 Jeg er på en måte glad for det, men ikke helt glad likevel. Det føles ikke...riktig. Jeg skulle kjøpe den selv, ikke få den. Men jeg kan jo ikke si nei heller. Jeg får skyldfølelse fordi jeg ikke klarer å være ordentlig glad for gaven. Alt er bare feil i dag, og jeg klarer ikke sette fingern på hvorfor. Det bare er sånn. Så jeg er glad Kristian dro ut, for da slipper han å se meg sånn. Samtidig som jeg er ensom og hater ham for at han dro ut. Men jeg vil ikke at ting skal bli som med Remi. Jeg vil ikke la MIN psykdom nekte ham å gjøre ting. Det er ikke han det skal gå utover.

Jeg skulle egentlig skrive et litt mer informativt, vettugt innlegg. Men feilet. Jeg klarer ikke konsentrere meg lenge nok. I dag bare føles alt galt, feil, ikke passe. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til å gå vekk, eller hvordan jeg skal få folk til å forstå. Egentlig vet jeg ikke om jeg vil at folk skal forstå, for da må de vite hvordan det kjennes, og det ønsker jeg ikke på noen...

2010-11-17T22:25:00.002+01:00

Jeg har endelig fått bestilt meg vinterkåpe :D
http://draculaclothing.com/coats-and-jackets/bear-ears-coat-p-501.html
Håper den kommer raskt frem til kalde, kalde lille meg!

Jeg har hatt enda en fin dag. Har egentlig ikke gjort så mye, bare dillet og spilt CoD: Black Ops Multiplayer :p

Nå har Kristian dratt ut en tur. Noen venner av ham flytter, og han skulle ut og si hadet og ta en siste pils med dem. Jeg ville ikke bli med... Stå der uten mulighet til å ta meg en cider engang og gape som en fisk? Neh. Tror ikke det nei! Så jeg blir inne med mini-laptopen og CoD.

Jeg har fått låne Neverwinter Nights 2 av Steffen :D Gleder meg til å spille snart ^^

2010-11-17T01:13:00.002+01:00

Jeg er nesten målløs. Jeg har hatt en flott dag. Filmkveld der jeg overvant angsten max ang J som var der og, med koselig "brettpuslespill-ting" (Carcassonne) og Wolfman, og awesome L&A ^^ Loves it!

Nå er jeg hjemme hos meg selv igjen. Drikker Pepsi Max, fant ut at jeg trenger virkelig koffeinet, men prøve å kutte sukkeret. Og Pepsi Max er bedre enn Cola light eller zero så...ja.

I morgen skal jeg prøve å rydde rommet mitt somehow. Jeg er ikke helt sikker på hva mer jeg skal, men det hadde vært deilig å komme meg ut igjen. Jeg får prøve å sende noen meldinger, tøffe meg opp, selv om det er vanskelig... Så, ja.

After darkness comes sunshine

2010-11-16T15:33:00.003+01:00

Solskinn og solskinn. Jeg klarte en kveld og natt hjemme hos meg selv. Uten noe særlige problemer. Og med unntak av at jeg ikke klarte å stå opp før halv 2, så har jeg fått mye ut av dagen hittil. Hentet resept hos legen, hentet ut minipiller, gått på butikken (uten panikk), og spist lunsj. Jeg er tilbake på "omg riskaker er AMAZING", så da ble det Q Skyr Frukt Vanilje yoghurt, riskaker og iste (mm, iste) til lunsj. Vet allerede hva jeg skal ha til middag, så da er planen klar og fin for dagen! Jeg fant ut at å skrive ned HVA jeg spiser gjør meg ikke fullt så panisk. Oversikt. Det er bra. Vekten ligger på 53.2 med klær nå... så jeg satser på at det går ned somehow. I tillegg er jeg flink og gjør 10 situps for hver youtube video jeg glor på, så da sitter jeg ikke bare på rompa og gjør ingenting lenger! Go me!

2010-11-15T15:07:00.002+01:00

I failed again. På å være hjemme that is. Den siste tiden har jeg nesten bare vært hos Kristian. For sitter jeg alene hjemme for meg selv kommer slemme tanker krypende. Men i går, så dro jeg hjem. Det er ikke bra å ALLTID være sammen, det blir bare irritabel krangling ut av det etter hvert. Så ja, jeg dro hjem. Kjøpte med meg iste. Satte meg ved dataen, så på anime. Alt gikk fint. Helt til jeg ble "sulten". Jeg var nok ikke egentlig sulten, jeg bare kjedet meg. Så jeg gikk på kjøkkenet, lagde pasta. Spiste det. Gikk på kjøkkenet igjen, fant meg noen flatbrød, spiste de. Gikk på kjøkkenet igjen, lagde mer pasta, spiste det. Så knakk jeg totalt, fant barberbladet og brukte det.

Jeg er redd for kroppen min for tiden. Jeg har aldri veid så mye som det jeg gjør nå, og jeg liker det IKKE. Det finnes ikke fasthet, hverken i lår eller mage. Og tallet...53,6. Det er tre kg mer enn til samme tid FOR EN UKE SIDEN! Jeg har ikke spist SÅ mye, har jeg? Ja, ble mye i helgen, for det var helg og jeg var hos Kristian men... 3 kg? Jeg skjønner det virkelig ikke. Det skal ikke være mulig. JA jeg har sovet mye og beveget meg lite. Men det maker ikke sense. Jeg kommer ikke på hva annet det kan være enn Remeron'en. I really don't.

Har sjekket ut treningsstudioer i Trondheim. Står mellom to steder nå, hvor begge har en overkommerlig månedspris. Så da må jeg bare orke. Jeg har problemer med å orke ting, as always. Og å ha motivasjon. For meg er ikke motivasjon "ånei, jeg har det sånn, jeg vil ikke ha det sånn, da må jeg gjøre sånn" også går jeg i gang. Neida. Jeg finner alltid negative sider ved det, og utsetter det til jeg ikke klarer mer. Eller så begynner jeg, men slutter etter en liten stund. Hvis jeg misser en treningstime bare én gang, så er det skjelden jeg kommer tilbake noen gang. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er teit, jeg vet.. Ja, også hater jeg å trene alene (som i uten noen jeg kjenner, gruppetimer er jeg fremdeles alene i). Men jeg håper jeg klarer denne gangen. Somehow...

Vet liksom ikke helt hva mer jeg skal skrive. Nei, jeg har det ikke så bra for tiden. Nei, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med saken, no light in the tunnel. Og jeg er så lei, så dritt lei.

Medisiner

2010-11-13T22:45:00.002+01:00

Tenkte jeg skulle skrive ned litt ang mine meninger og erfaringer ang medisiner ettersom jeg vet at folk muligens lurer litt.

Personlig har jeg alltid tenkt at hva enn som gjør meg frisk eller bedre er flotters. Easy fixes eller ting som gjør ting lettere er en stor favoritt. Men er medisiner for angst og depresjon virkelig så bra?

Jeg har tenkt mye over det. En periode var jeg ganske i mot det. Et fjell av bivirkninger stående mot en mulig bedring virket ikke som noe jeg ville være intressert i. Men ettersom jeg ble sykere og konvensjonell terapi ikke virket, begynte jeg å tenke meg litt om. Om disse medisinene i det minste kunne lette litt på depresjonen, fjerne litt av angsten, så ville det være lettere for meg å fikse resten selv.

Når det gjelder angstdempende medisiner har jeg ikke så veldig stor erfaring. Jeg har bare gått på Atarax, som egentlig er allergimedisiner med en lett beroligende virkning og dempning mot "uro". Hva "uro" egentlig betyr innenfor medisinen aner jeg ikke, men jeg syns ikke det er et sterkt nok ord for å beskrive angst på noen måte. Angst er liksom et stort hakk OVER uro. Anyhow, Atarax virket for meg litt i begynnelsen. Men etter bare et par ganger var jeg nødt til å ta maks dose for å få noen som helst effekt, og når jeg etter et helvetes angstanfall hadde helt i meg et helt brett og var på vei for å helle i meg neste stoppet jeg opp og tenkte "ikke faen". Det hjalp ikke lenger, det var ingen vits i å ta det lenger. Jeg har siden ikke fått noenting for angsten min, selv om den er et stort problem for meg i dagliglivet.

Så var det antidepressiva da. Jeg har litt delte meninger om det. Det finnes så mange forskjellige typer. Det første jeg fikk var Cipralex. I perioden jeg gikk på de følte jeg at det var....hvordan formulere seg....jeg følte at det var "lettere" å være glad, bli glad, føle at jeg var glad. Men med større glede var også nedturene hardere. I tillegg slet jeg med mangel på apetitt (gikk ned til 46 kg en sommer), syk munntørrhet, svimmelhet og balanseproblemer. Det endte opp med at jeg sluttet på de etter jeg en dag nesten besvimte midt i veien fordi jeg måtte snu hodet til siden for å se meg om etter biler. Det gikk etterhvert over, men det har aldri gått helt vekk. Jeg tror noe er permanent ødelagt ang balansenerven. Om det er medisinene eller ikke er jeg ikke sikker på, men det var i perioden jeg gikk på dem at balansen ble hærpings, og det var når jeg sluttet at jeg ble noe bedre.
Jeg begynte så på Fontex. Uheldigvis dreit legen min i at jeg tidligere hadde gått på Cipralex, og satte meg på lavest mulig dose. På samme tid lå bestemoren min døende av kreft på Ullevål, og forholdet jeg var i var på vei til helvete og beyond grunnet at jeg ble så syk av hvordan ting var. Jeg kan ærlig si at jeg ikke hadde noen som helst effekt av Fontex, selv etter økt dose. Alt jeg fikk var bivirkninger, kvalme og forvirrethet. Og det hjalp ikke akkurat på situasjonen. Jeg sluttet på dem av meg selv, uten å si noe til legen. Jeg så ikke pointet. Jeg vet, man skal ikke slutte av seg selv, men ettersom jeg ikke merket noen effekt uansett, og ikke merket forskjell når jeg sluttet så...well, don't do what I did kids!

Jeg gikk uten noen form for medisiner i litt over et halvt år. Det var kanskje ikke så smart. Forholdet jeg var i gikk totalt i vasken, og jeg ble veldig, veldig syk. Som lesere av bloggen her kanskje har fått med seg, så fikk jeg meg en ny kjæreste, og flyttet til Trondheim, laaaangt vekk fra Oslo og alle minnene den byen holder. Det hjalp, det gjorde det. Jeg tror nok jeg hadde vært sykere om jeg hadde vært støkk alene i Oslo. Men jeg ble fremdeles sykere enn jeg noen gang har vært før. Endte på Legevakta, så Østmarka. Jeg har enda ikke fått en psykolog. Jeg brukte alt for lang tid på å få legen til å overføre journaler til nye legen, få time, få henvisning. Nå er jeg heldigvis henvist til en privat psykolog, og venter på brev ang time eller plass. Og jeg har fått nye medisiner.

De nye antidepressivaene mine heter Remeron. De virker mildt sagt annerledes enn de jeg har hatt før. Der Cipralex og Fontex fjernet alt av apetitt, har disse økt den. "Vektøkning" skal visst også være en bivirkning (noe som skremmer vettet av meg). Jeg har vært mye trøtt, sovet 17 timer om dagen et par dager denne uken. Jeg er konstant sliten, kroppen verker. Jeg blir fort sliten i øynene, uansett hva jeg gjør. Og jeg er ofte svimmel, og light-headed når jeg reiser meg, uansett hvor sakte jeg gjør det. Humørmessig har jeg ikke merket en dritt forandring. Om noe en svak forverring. Men...det er vanlig de tre første ukene. Jeg har også bedt Kristian passe på meg, ettersom det er økt risiko for selvmordstanker og selvmord i tilvenningsfasen på disse pillene.

Og ja. Det er alltid sånn at du blir dårligere i tilvenningsfasen. Jeg har bare gått på Remeron en uke, og har fremdeles to uker med gudene vet hva av bivirkninger i vente. Kan ikke si jeg gleder meg. Men kroppen får i seg et uvant, nytt stoff, og trenger å venne seg til det før jeg eventuelt kan bli bedre. Jeg håper disse virker. Somehow. En annen nedside er at jeg tviler på at jeg kan få angstdempende når jeg går på disse. De skal IKKE tas sammen med beroligende midler, og de fleste angstdempende midler jeg har hørt om har en "beroligende effekt". Sounds like a bad combo to me.

Anywho...uansett hvor skumle bivirkningene er...uansett hvor mange forskjellige merker jeg må prøve...så tror jeg at jeg kommer til å prøve alle mulige medisiner om de kan hjelpe meg. Etter så mange år med sykdom, så er jeg rett og slett desperat. Og jeg håper virkelig...VIRKELIG...at det er noe igjen av meg når all sykdom er borte. Det har vært der så lenge at jeg aner virkelig ikke helt hvem jeg er uten...

2010-11-11T11:21:00.001+01:00

Jeg syns tiden skal gå fortere. Mye fortere. Elsklingen slutter tre i dag, og vi skal ut og gå på tur. Blir sikkert ikke så lang, knærne hans er føkka, men en liten en i det minste. Det er bare det at, det er så fryktelig lenge til :(

2010-11-11T08:59:00.002+01:00

http://www.youtube.com/watch?v=diaHnF-zfEg

Jeg hører på denne sangen om og om igjen for tiden. Akkurat nå, oppi hodet mitt, så gir den så mye mening.

It's become an addiction again, I can't stop. Skal ingenting til for å trigge. Aner ikke hva som trigget denne gangen.

Jeg er tidlig oppe etter å ha sovet normalt i natt. Det gjør meg litt trist. Selv om jeg ikke liker å sove hele dagen, så liker jeg ikke å være våken hele dagen heller, det fins ingenting å gjøre. I hate it...

2010-11-10T18:03:00.002+01:00

..jeg har sovet over halve døgnet to døgn på rad nå. Not fun.

Jeg våget meg ut på fakkeltog i går kveld, men det endte med at når vi tok en kaffe senere, så måtte jeg bare hjem. Sosial angst, og problemer med å holde øynene åpne. Sovnet fra Kristian, mens han pratet med meg tilogmed. Jeg er like pinne trøtt nå. Vurderer å bare legge meg. Jeg ser ikke noe annet jeg kan gjøre atm. De andre er ute på kaffe nå, så skal de til Lars. Jeg vil også være med, men jeg orker ikke gå til døra engang.

Jeg veide meg nå nettopp... over 52 kg. Why? Jeg vet jeg har på masse klær fordi jeg fryser sånn men...det var drøyt. Jeg vet jeg nettopp har spist, men jeg spiste bare to pizzastykker... *veie seg igjen* Nei..samme resultat. HVORFOR? Jeg har ikke tatt på meg mer klær eller noenting.. hvordan kan jeg ha gått fra 51,4 til 52,3 da? Hvor kommer det fra?

Tankene mine er ikke helt sammenhengende. Om det er meg eller medisinene som gjør det vet jeg ikke. Det burde jo ikke være medisinene, jeg tok første pille på mandag liksom.. det burde ikke ha noen virkning enda.

Føler meg så teit og dum. Klarer ingenting. Bare glor tomt på skjermen.

Faen og.

2010-11-08T23:02:00.002+01:00

Så, jeg var hos legen i dag. Fikk snakket ut. Jeg liker nye fastlegen min, hun er en sånn god blanding av empatisk, optimistisk og alvorlig, og jeg føler virkelig at hun faktisk bryr seg og passer på. Så da skal henvisning til privat psykolog sendes (dps'en har ventelister på opptil ett halvt år, ikke faen om jeg kan vente så lenge), og jeg har fått nye medisiner.

Men jeg er litt skremt ang de medisinene. Noen som har prøvd Remeron før?

Noia nr1: Økt sjanse for selvmord, spesielt de første par ukene. Not fun når jeg sliter med tanker om det allerede. Er griseredd for at det skal bli skikkelig ille.
Noia nr2: Alle de andre symptomene, spesielt "økt apetitt og vektøkning".

Jeg har bedt Kristian passe på meg. Og det skal han gjøre, fine mannen min. Jeg håper virkelig det ikke blir for ille, det er allerede ille nok som det er. Så jeg sitter egentlig og forventer meg minst tre helvetesuker før ting kanskje blir bedre.

Good luck me -.-

2010-11-08T01:52:00.001+01:00

Denne helgen har vært hard. Jeg vil ikke gå stort i detaljer, ikke alt er om meg selv, men etter ett ganske vellykett vors på fredagen gikk ting til helvete på byen. En venninne fikk sammenbrudd, og jeg endte opp med å prøve å passe på, ta kontroll, og skaffe henne hjelp somehow. Alt jeg fikk til i lengden var å få henne hjem for å sove. But at least that's something.

Det gikk innpå meg. Så jeg ble rar mentalt og endte opp med å krangle med Kristian igjen om en filleting fordi jeg var så out of it. Stakk hjem til meg selv, gikk amok med barberbladet. Jeg skulle tilogmed slå opp med ham, for jeg var så lei og så sliten, jeg ville bare tørre å gå på kjøkkenet, finne en stor kniv, og gjøre slutt på alt, og da kunne jeg jo ikke være dama hans, for hvem vil vel påføre typen sin noe sånt noe?

Heldigvis ordnet ting seg. Han kom bort til meg igjen, sov der. Brukte lørdagen på å snakke og slappe av, samme med søndagen. Men jeg er utslitt. Totalt kake. Så jeg tror det er bra jeg skal til legen i morgen. Forklare. Kanskje få noe som hjelper. Få henvisning til dps. Hvem vet..

I just want help...

2010-11-05T17:45:00.003+01:00

For en gangs skyld har jeg noe fint å skrive!

Når jeg gikk hjem fra Kristian tidligere i dag tenkte jeg som så at skobutikken så nesten tom ut, så jeg gikk inn. Der var det et par vinterstøvler som skrek høyt etter meg, så jeg måtte ta dem med hjem <3 I loves them! Varme, komfortable og fiiiine!

Nå? Nå sitter jeg hos Kristian igjen og venter på at folk skal komme på vors. Ikke at det blir så mange. Yngve, kanskje Lars, og kanskje Karine :p Satser på at det blir bra jeg, mye koseligere med hyggelige mennesker jeg kjenner enn randoms jeg IKKE kjenner+angst et annet sted, mhm!

Så da håper jeg bare at kvelden ikke går til helvete sånn som ting har pleid å gjøre de siste gangene jeg har dratt ut!

2010-11-04T14:11:00.000+01:00

Det blir mye blogging for tiden...ting går ikke så bra oppi hodet mitt, selv om jeg prøver å late som det motsatte. Jeg er så sliten...har mest lyst til å bare gå å legge meg. Enda mer lyst får jeg når jeg er sulten. Jeg vil ikke spise. Jeg føler meg så stor og ekkel. Æsj.

Men jeg skal spise nå straks. Og holde meg våken. Jeg har etter flere år som nattedyr endelig klart å karre meg til en "normal" døgnrytme. Jeg vil ikke, jeg KAN ikke, bryte den.

2010-11-03T23:26:00.002+01:00

Jeg skjønner ikke hvor energien min har gått for tiden. Den er bortevekk. Alt jeg gjør er å våkne, spille Playstation, dra hjem, sitte på dataen, dra tilbake til Kristian, spille mer/se på film, så sove. Put this on repeat 5-6 times a week.

Det begynner å tære på humøret mitt. Og jeg tror ikke helt folk ser eller skjønner det. Selv om jeg skulle ønske de gjorde det. Jeg er redd. Redd for å ringe mennesker, sende meldinger, spørre folk direkte om de vil være med ut og finne på noe. For jeg er så redd for at de skal si nei. Andre mennesker har jobb, skole, støff. Det er bare jeg som ikke har støff. Jeg har ingenting.

Jeg burde gå ut og titte på vintersko og jakke. Men jeg orker ikke. Det føles som et nederlag å gå rundt i byen selv. Jeg føler at alle titter på meg, enten jeg har sminket meg eller ikke. Går jeg med headset på føler jeg at kanskje jeg puster for høyt eller snufser for mye, og at det er derfor folk ser på meg. Har jeg ikke på headset, føles det ut som at folk snakker om meg, snur seg etter meg, stirrer og glor. Det pleide ikke å være sånn, jeg pleide ikke å bry meg. Men følelsen er tykk som grøt rundt meg, og jeg tør ikke. "Jeg kan bare gå innom DinSko på vei hjem fra Kristian" tenker jeg. "Eller Zara, Gina Tricot, Vero Moda. Der har de billige, helt greie ting, jeg finner sikkert noe der." Men jeg klarer ikke gå inn. Sakker ikke på farten en gang, går bare forbi så fort jeg kan og skrur opp volumet på iPhonen til jeg ikke kan høre hverken meg selv eller andre. Jeg vil bare være usynlig, gjøre det jeg skal og komme meg hjem igjen.

For meg er dette trist. Jeg pleide å elske å shoppe, enten jeg hadde penger eller ikke. Prøve klær, sko, ting. Men ikke nålenger.

Jeg merker også at det er en annen grunn til at jeg ikke tør prøve klær lenger. Jeg er så usikker på hvilken størrelse jeg er når det gjelder skjørt, bukser, kjoler. Så jeg tør ikke prøve på engang. Tenk om jeg har gått opp i størrelse? Ja, jeg shoppet med mamma når hun var her, men jeg ble bare mer forvirret. Bukser jeg har i en størrelse fra før passet ikke i den samme størrelsen når jeg prøvde nye i butikken. En bukse passet perfekt i livet, men hang andre steder, selv om det var slim fit. Jeg skjønner det ikke lenger.

Jeg vil tilbake til den personen jeg var for tre år siden ca. Ute hele tiden, gikk på skole, jobbet. Shopaholic, coffee-addict, sminkegal og hårentusiast. Jeg vil tilbake til den tiden jeg var intressert i ting, brant for noe, hadde mål og mening. Nå er alt bare vagt og soggy. Totalt uklart, selv om jeg har en plan. Jeg har ingen timeframe på den, alt er så løst. "Når jeg blir friskere" sier jeg hele tiden. Mens jeg synker dypere og dypere ned i hengemyra. Jeg ser ingen tau, ingen overhengende grener jeg kan strekke meg etter. Ikkeno lys, bare grå tåke. Alt er så...likegyldig..

Jeg er likegyldig...

Oppsummering oktober

2010-11-03T17:25:00.002+01:00

Det var noen som lurte på om jeg kunne oppsummere månedene mine slik mange andre bloggere gjør, so I'll give it a shot. Jeg har uheldigvis vanskeligheter med å huske når ting skjer, alle dagene er bare et sammensurium av repetisjoner stort sett, men jeg skal prøve å få oppsummert litt i det minste.

Oppturer:
*Jeg har endelig fått gamle fastlegen til å sende journalene mine til den nye
*Ting har begynt å ordne seg med NAV, saken min er overført opp til NAV Midtbyen og vedtaket er forlenget med en måned så jeg får tid til å utarbeide en ny plan med de her oppe
*Kristian er Kristian ^^
*Jeg har begynt å gjenoppta mer kontakt med en gammel venninne
*Jeg har fått en iPig!
*Mamma var på besøk

Det...var det jeg kom på av oppturer. Jeg har MYE vanskeligere for å huske oppturer enn nedturer, uheldigvis. Jeg burde egentlig skaffe meg en liten bok der jeg skriver opp alle oppturene mine *flire*

Nedturer:
*Suicidale tanker har kommet på banen igjen etter 8 år i dvale
*Selvskading har det ikke akkurat blitt noe mindre av
*Mer angst og angstsmerter
*Mye sjalusi og krangler derav
*Vonde minner og tanker som plager meg selv om de ikke burde
*Problemer med mat. Enten overspising eller underspising, aldri normalt. Og stygge tanker om kropp og utseende.

Jeg klarer ikke sette spesifike datoer på alt. Jeg kunne bare tittet nedover bloggen men...disse tingene skjer generelt sett på en daglig basis (med unntak av nr 2 og 4), og da er det ikke så mye vits i å liste opp.

Jeg tenkte jeg også skulle sette opp mål for den kommende måneden, mhm, god ide!

Mål for november:
*Snakke med NAV
*Få kjøpt inn vintersko og kåpe
*Ta klesvask og rydding oftere
*Jobbe hardere med problemene mine

Sånn. Let's hope that interested anyone..

2010-11-02T15:56:00.002+01:00

Jeg har vondt i ringefingern og lillefingern på høyre hånd.. sånn, konstant. Føles ut som om jeg har forstrukket eller forstuet dem, og det har vært sånn i 3 dager nå. Er det ikke bedre snart så tar jeg det opp når jeg skal til legen gitt! Auue!

Jeg syns forresten pengene skal komme inn på konto nå. Jeg har tre regninger å betale, og veldig lyst på annen mat enn pasta eller nudler. Mhm.

Skal til L i dag og se på film, håper J ikke kommer...gjør hun det vet jeg ikke om jeg klarer å dra..eller å la Kristian dra...nei, det må jeg jo klare...herregud... FAEN! Teite hjerne!

En annen kjip ting er at jeg har glemt å vaske håndklær, og de to rene jeg har igjen ligger gjenglemt hos Kristian fordi jeg skulle dusje der i går (men det glemte jeg selvfølgelig). How to make myself clean then? Hmm. Får vel bare vente til han kommer hjem da. Og håpe han gidder å komme bort med det eller noe. Ja. That's it.

Nå...blir det anime og...eh..skulle til og si mat, men jeg har så lite lyst på makaroni og ketchup at jeg heller klarer å vente litt til..

2010-11-01T16:42:00.001+01:00

Helgen gikk ikke så bra. Sånn bortsett fra at jeg fikk panikk på lørdagen, både før, under og etter byturen, så endte jeg opp halvkatatonisk og suicidal på søndagen.. Way to go me...

Jeg har i det minste fått meg legetime om en uke. Så tar vi det fra der..

2010-10-27T15:30:00.003+02:00

Rait.. ting går ikke så bra når jeg må sitte inne alene for meg selv hele dagen. Jeg har vært våken siden 8, og det finnes ikke en jævla ting jeg føler for å gjøre. Og med en gang jeg blir rastløs, så blir jeg sulten. Aner ikke hvorfor, jeg spiste jo i sta. Jeg trenger ikke spise enda. Og likevel, så er dragningen mot å gå på butikken og kjøpe noe megastor.

Så jeg tenkte...hva skulle jeg kjøpt? Hva er det jeg liker, som jeg har lyst på, som er verdt å kjøpe? Jeg spiser så lite forskjellig..

*Pasta (spagetti, rett i koppen, makaroni, nudler)
*Kjøttdeig (til taco, spagetthi, lasagne)
*Kylling (vinger eller lår, aldri en hel en)
*Tomatsuppe
*Brus/saft/melk
*Baguetter (nå og da, gjerne til suppe)
*Pizza (en skjelden gang)

Dette er alt jeg spiser. Kanskje et par matvarer til, men det er så skjelden at jeg gidder ikke nevne det. Anywho..går jeg på butikken, blir det ett eller annet av dette jeg kjøper. Og, hva er vitsen med det? Ingen av de tingene frister. At all. Det er da jeg vet at jeg er bare fysen fordi det får tiden til å gå. Kjedeseg-spising. Det vil jeg ikke ha noe av. I tillegg blir jeg litt trist. Andre mennesker liker mat. Forskjellig mat. Mat med mange typer smaker. Alt jeg spiser, smaker enten kylling, bbq, tomat eller taco'ish. It's sad. So fucking sad.

Jeg skulle gjerne skrevet noe mer, men hjernen min har hengt seg opp på dette, og går bare rundt i sirkel. Jeg prøvde å skrive en liste over hva jeg vil PRØVE å smake på, eller hva jeg skulle ønske jeg turte å spise. Og jeg kom frem til at det var bare sushi jeg hadde lyst til å prøve. Alt annet lukter for rart, smaker for rart, har for rare konsistenser, eller er bare generelt skummelt.

Så da sitter jeg her, med hjernen på repeat. "Jeg kjeder meg...sulten...spise noe...gå på butikken...nei, no point...hva skulle du spist...waste of money...men jeg kjeder meg"

Det kommer til å rable for meg en dag..

2010-10-27T10:58:00.003+02:00

Jeg har følelsen av at dagen i dag blir bare slækk. Dagen i går var derimot super ^^ God middag, awesome kjæreste, og god, søvnrik natt. Jeg har fått "normal" døgnrytme og, det er nesten skummelt. Så nå må jeg bare finne noe å fylle timene med som IKKE er depping, angst og tanker om mat.

Jeg har forsåvidt stappet en pizza i ovnen. Bare en liten en. For jeg har ikke spist siden middagen i går, og det burde jeg kanskje ha gjort. Og ett måltid om dagen er kanskje litt lite og teit, for da lagrer jeg jo bare fett i stedet fordi kroppen ikke vet når den får mat igjen. Så...pizza nå, wok med Kristian senere. Ja, jeg har kjøpt inn ting til wok liksom. Waow! Også skal vi ut og kjøpe badevekt om han orker. Bestille på nett fra C.O om han ikke orker. Woo, problem solved! Da får jeg vite hvor mye jeg veier, og kan justere matinntak og aktivitetsnivå deretter.

Jeg snakket med en venninne som trener på SATS om å begynne å trene med henne. Jeg er bare nervøs for HVA hun trener :s Det er så mye jeg ikke tør, eller ikke liker. Jeg har en følelse av at de tingene jeg kommer til å gjøre hvis jeg først får meg til å begynne er elipsemaskiner, trimsykler og yoga. Hmm. Styrke sier du? Hahaha! Jeg får meg ikke til å ta 10 situps daglig engang (motivasjonmangel anyone?), hvordan skal jeg gidde trene styrke liksom?

Jaja. På tide å sjekke pizzaen og distrahere meg med anime mens jeg spiser den. Jeg er ikke flink til å spise mens jeg er klar over hva jeg gjør lenger. Bleh.

2010-10-26T19:15:00.002+02:00

4 mnd har kommet og gått. 4 mnd med Kristian ^^ Ut og spise middag i kveld, samme sted som vi hadde vår første "date". Glede seg!

2010-10-25T16:39:00.002+02:00

Ting går ikke så bra med mat for tiden. Enten overspiser jeg, eller så spiser jeg ett lite måltid om dagen. Jeg har helt noia. Jeg har ikke veid meg siden midten av august, og blir fysisk kvalm av at jeg ikke vet hvor mye jeg veier. Jeg drømmer opp tall i hodet som skremmer meg. Jeg vil bare vite. Vite hvor mye jeg faktisk veier. Så kan jeg stabilisere meg på et matinntak av noe slag. Sånn som det er nå, så skulle jeg ønske jeg ikke hadde sminket meg. Så kunne jeg gått på badet og...nei..faen heller altså..ikke starte med det. IKKE.

*slå hodet i veggen*

2010-10-25T07:09:00.003+02:00

Jeg ble aldri bedre til lørdagen. Så mens alle de andre dro ut, lå jeg under dyna. Svimmel, kvalm, tett i hode, nese og hals, og med smerter i hele kroppen.

Kristian ble full. Veldig full. Midt på natten ringte P ham konstant, og når jeg skulle ta den for å spørre hva det var så jeg en mistenkelig melding også. I got scared. Kvalm. Panisk. Hvorfor sende den meldingen? Hva hadde skjedd? J? Jeg takler ikke J. At all. Selv om hun har type. Selv om Kristian er sammen meg. Han hadde dratt ut for å snakke med henne. Uten noen andre. Panikk. Det ble en krangel selvfølgelig. Senteret for tillitt til kjæreste rundt ekser/tidligere romantiske interesser er ødelagt oppi hjernen min. Det fungerer ikke. "Han er sammen med og elsker deg" sier folk. Well, that didn't stop the previous one, or the ones before that. Matters not to me. Mannfolk er i stand til det meste. Panikk og mer panikk.

Panikken er stort sett over etter en koselig slække-søndag. Og en del prat. Men den er ikke borte. Den ligger å lurker under overflaten, klar til å sprette opp og overta. For..hvis de fikk "snakket ut og gjort det klart at alt er finito" på lørdag...hvorfor vil hun møtes og snakke mer? Hvorfor var det ikke allerede finito? Har han gjort noe jeg ikke vet om som han ikke vil inrømme?

Jeg prøver å bygge opp tillitt. For det er viktig i et forhold. Men det er faen meg ikke lett. JA, jeg skjønner det er venninna hans og at han vil kunne møte henne, snakke med henne...men hun har ikke alltid bare vært en venninne, og jeg har ingen tro på at hun bare er en venninne, enten sviket ligger fysisk eller følelsesmessig. Jeg tror det er et svik ute og går, og jeg klarer ikke riste det av meg, selv om jeg vil. Jeg skal prøve å stole på det han sier. Det alle andre sier. Men magefølelsen min forteller meg at noe er fishy. Og jeg klarer ikke ignorere det.

Unnskyld.

2010-10-23T01:48:00.002+02:00

Jeg er ikke trist mer, men jeg er syk. Vonde bihuler, rennende nese, vondt i halsen. Jeg har sovet stort sett siden kl 4 i ettermiddag, og våknet nå, lys våken og sulten. Men alt jeg har hentet meg er en kopp te. Jeg har ingenting å lage som det ikke bråker å lage, eller som ikke gjør vondt å svelge. Så jeg heller i meg te og stapper i meg smertestillende, i håp om at det skal bli bedre så jeg kan få i meg litt mat.

*sukk*

2010-10-22T09:26:00.003+02:00

Jeg er litt trist i dag føler jeg. Orker ikke gå nærmere inn på grunnen, det er bare en filleting jeg ikke burde bry meg om (og nei, ikke forholdsmessig, jeg og Kristian har det fint, jepp). Men jeg er fremdeles trist. Jeg håper det går over snart :(

2010-10-21T11:46:00.002+02:00

Kjæresten min er syk, og jeg er glad for det. Vel, glad og glad, jeg syns synd på ham masse, og det er trist at han går glipp av en del penger ved å ikke jobbe i dag...men det er godt å ha ham hjemme også. Han har jobbet så mye i det siste at jeg ikke har sett ham ordentlig føler jeg, og når jeg har sett ham har han vært så sliten, og da blir det bare massive friksjoner og gnisninger mellom oss.

Så Kristian, jeg er glad du er syk. For da er du hjemme, drikker jordbærmelk og lager bacon til meg. Og gamer. Og koser. Og er glad i meg <3

2010-10-19T03:38:00.002+02:00

Jeg har hatt et par opp og ned dager i det siste. Mye migrene, og blakk. Sucks. Har pengser igjen nå, ikke så mye though, så skal prøve å passe økonomien min litt, bare kjøpe nødvendige ting. Ikke så lett men :p

Akkurat nå skal jeg nok en gang prøve å snu døgnrytmen min. Så jeg okkuperer tiden med forskjellig gaming og cola. Mhm.

Spennende blogginlegg..not!

2010-10-16T07:12:00.002+02:00

I put all my spikes out and coat them in venom. For ting gjør vondt. Han er alltid sliten. Ting blir aldri noe av. Han kommer med ufølsomme kommentarer uten å tenke seg om. Sure, jeg skjønner at han ikke mener noe med det, han er sliten. Men det blir et sår inni meg hver gang uansett. Og mange små sår, blir til slutt et stort ett som eksploderer i verk og smerte. Jeg blir sur, lei meg, frustrert. Og klarer til slutt ikke la vær å vise det. Så blir han sur, lei seg, frustrert. Og sånn fortsetter det. This is not good. Men hva skal jeg gjøre? La være å føle? Jeg kan ikke stoppe følelsene mine. I have no idea how. Og jeg nekter å være den eneste som jobber for å få ting til å funke, han får faen meg gjøre en innsats han og. Skal jeg prøve å kontrollere reaksjoner og følelser som kommer fortere enn jeg får summet meg, så skal han få lov å holde styr på hva han sier og hvordan han sier det. Faen heller.

Some things you can never forget

2010-10-13T09:55:00.002+02:00

Jeg har sittet oppe i hele natt og tenkt (ikke frivillig) på hvordan det er med visse ting for meg. Hendelser, følelser, osv. Jeg har alltid blitt omtalt som en glemsk person, men noen ting klarer jeg aldri å glemme.

Det som er trist er at det gjerne dreier seg om vonde minner (vanlig dette, jeg vet), minner jeg heller skulle vært foruten. Og det at de fremdeles påvirker hvordan jeg lever livet mitt, hvordan jeg forholder meg til meg selv og andre mennesker. La meg gi et par eksempler.

Når jeg var liten var jeg tynn. Jeg spiste ikke stort annet enn tomatsuppe og knekkebrød i flere år, så det er forståelig at jeg var lav og litt beinete. Det ble ofte kritisert av de andre barna. Men samtidig ble jeg også kalt feit. Dette har gitt meg et rart syn på kroppen min. Jeg vet jeg ikke er feit, men jeg føler meg ikke tynn. Samtidig som at jeg noen ganger føler meg for tynn. Motsettende tanker fra helvete, som jeg ikke går en eneste dag uten å ha surrende rundt oppe i hodet mitt. Det startet en dag for 15'ish år siden, og har aldri forsvunnet. Samme med "herregud Trude, du får deg aldri type så stygg som du er" satt sammen med "du er så fakkings pen at du kan få hvem enn du vil ha". Det gir en rar følelse, rare tanker.

Andre spesifike ting som påvirker meg mye for tiden er visse ting som skjedde mellom meg og Remi. Jeg kommer aldri, aldri til å like eksen hans. Jeg kommer aldri til å glemme, aldri til å tilgi, hverken ham eller henne, for det de gjorde. Utroskap. Løgnene etterpå. Dramaet. Ønsket om å gjøre meg vondt. Tingene som gjorde vondt selv om det ikke var ment for å skade meg. Som at han måtte "bli vant til puppene mine fordi de var mindre enn hennes". Det har virkelig satt seg. Jeg hater puppene mine, selv om de er større nå enn de var da. Jeg har blitt livredd for løgner (mer enn det jeg var orginalt), blitt paranoid rett og slett. Og det går ikke vekk det heller. Jeg må alltid sjekke ting, dobbelsjekke, trippelsjekke, for å se at det ikke har skjedd noe. Dette var på sitt værste når jeg og Remi var sammen, jeg sjekket mobil, mailer og FB. Først uten lov, så med lov. Paranoid ja. But then...jeg fant ting. Ting jeg trodde var der, hendte det at var der. Så noen ganger var det (for meg) justifiable. Det er ikke sånn nå. Jeg har ikke sjekket noenting jeg fremdeles teknisk sett kunne sjekket grunnet kjente passord osv siden det ble slutt. Jeg har vært flink pike. Jeg har også sluttet å spørre folk om dem. Jeg er litt flink. Men tankene er der, det er de.

Jeg kunne kommet med fler eksempler, men jeg er ikke ute etter å snakke dritt om noen. Det er nok til at de få som leser dette vil skjønne tegninga. Anyhow. Det som er værst med det hele er hvordan det påvirker det nye forholdet mitt. Jeg falt så pladask for Kristian som det går ann å gjøre, og har svømt meg ned på dypt vann i kjærlighetshavet (cheese cheese). Stort sett er det godt. Veldig godt. Men ting henger igjen. Mennesker lærer av erfaring. I min erfaring er ekser farlige. Jeg er glad jeg bare har møtt en av dem, og den eksen kjenner jeg fra før og vet at det ikke er noe bråk med at all. Det er godt. Men så har man personen han holdt på med før jeg kom inn i bildet. Jeg klarer ikke J at all. Hun er søt, snill, fantastisk...og fakkings skummel. Sure, hun har fått seg type...but that just doesn't do it for my paranoia. I min erfaring, så skal kjæresten min pule på henne, lyve om det, snakke om sexlivet vårt til henne, og lengte etter det de hadde sammen (nok en gang, dette er ikke baksnakking, det er forklarende fakta, jeg håper for guds skyld folk skjønner det -.-). Kristian gjør ikke sånt. Men tankene, redselen og paranoiaen er der fremdeles. Og den kan ødelegge. Mye. Spesielt når jeg er syk av andre grunner i tillegg.

Jeg har nesten skrevet meg helt vekk fra hva det var jeg mente å få frem. Jeg er ikke flink til å få ting til å bli sammenhengende i lengden. For mye som trenger seg på, akkurat som i hodet mitt. For mye vil ut på en gang, og alt føles like viktig. Men altså...det er så mye som alle sier at "herregud, har du ikke gitt slipp på det enda" eller "jammen det stemmer jo ikke" eller "det er så lenge siden, at du fremdeles bryr deg om sånt". Men for meg...for meg er det fremdeles virkeligheter. For meg er det fremdeles her og nå. Og jeg aner da ikke for fem flate øre hvordan jeg skal bli kvitt det, glemme, eller bare bearbeide det. Det er så og si definisjonen for psykdom: du er fremdeles påvirket av ting i hverdagen din.

Det hindrer meg. Det ødelegger. Det dreper sakte.

Some things still hurt

2010-10-13T00:52:00.003+02:00

Det gjør fremdeles vondt at jeg ikke har Ozzy der når jeg våkner om morgenen. Maiyah og for den saks skyld. Og jeg mener ikke litt vondt, jeg mener veldig vondt. Vondere er det å vite at jeg sannsynligvis aldri får se dem noe mer annet enn på bilder.

My heart is sorta breaking

En god uke

2010-10-11T08:38:00.002+02:00

Jeg er halvveis i sjokk. Bortsett fra en liten hendelse i går har uken som gikk vært en total opptur. Det er skummelt, og jeg venter bare på at smellen skal komme somehow ><

Jeg har hatt besøk av mamma i helgen (hun bodde jo ikke her hos meg, men kom på besøk og bodde på hotell).
Fredag ble det shopping av nødvendige ting, og ikke fullt så nødvendige ting *flire* Kino dro vi også på, så Inception. Genial mindfuck film, til tross for at jeg misliker Leonardo DiCaprio. Ble en tur på 3b for meg senere, men ikke spesielt mye drikking. Rar konsert, Kristian kjørte lys, og det kom en haug av bekjente også.
Lørdagen var litt mindre fartsfylt på dagen. Jeg fikk en iPig (:D:D:D), vi tuslet litt rundt, spiste god middag, og dro til Yngve på vors. Was awzum! Dro ut på 3b på kvelden, ble litt mye alkohol på meg tror jeg :p Nach ble det også, koselige greier.

Now...søndagen, hvertfall begynnelsen av den, var katastrofe. Jeg hadde satt på alarm på mobilen min før vi dro på byen på lørdagskvelden, for å være sikker på at jeg ikke glemte det. Batteriet på mobilen var halvfullt. Mamma drar i tretiden, men skal ut av hotellet kl 12, så jeg skal møte henne og spise og si hadet og sånn. Når jeg våkner av meg selv, er klokka halv tre. Mobilen min er totalt død. Lenge leve batteriet på iPhones...not! Jeg får sendt en mld til mamma fra nettet, hun ringer på mobilen til Kristian. Hun er sur og skuffet. Jeg blir selvfølgelig kjempelei meg, har skyldfølelse fra helvete. Jeg trodde ikke batteriet mitt skulle gå tomt i løpet av en kveld når det var på halvt! Jeg vet det ikke var med meningen, at det var et uhell at jeg da ikke våknet og fikk kontaktet henne...but I still feel like shit. Hun ringte igjen senere på kvelden. Fremdeles skuffet og lei seg. Men jeg håper hun forsto at det var virkelig ikke med meningen...jeg håper..

Resten av søndagen var koselig tho, masse Firefly og kjærestekos <3

Det er et par andre ting jeg må få av hjertet når jeg først blogger og klager >< Jeg har brukt alt for mye penger i helgen. Har igjen litt over 900 kr nå, skal holde i litt over en uke til. Men det burde gå, jeg får bare kjøpe inn en masse mat som holder seg, mhm!
En annen ting som plager meg er tanken på hvor mye mat jeg har spist denne helgen. Peppes til lunsj på fredag. Middag på diner'n. Lunsj på Burger King på lørdag, middag på Bare Blåbær. Alle gangene spiste jeg til jeg holdt på å kaste opp, for jeg vil ikke at mamma skal vite hvor lite jeg egentlig spiser for tiden. I tillegg spiste jeg en halv pizza (!) natt til søndag etter nachet... Prøvde å kompensere med bare en rett i koppen-pasta til mat på søndagskvelden, 285 kcal. Og jeg har ikke spist hittil i dag heller. Føler at jeg kan ikke spise enda..ikke enda.. Gruer meg litt til jeg skal på butikken. Lurer på hva jeg skal kjøpe. Ikke at jeg burde lure. Jeg vet jeg kjøper meg en tomatsuppe, en spagetti napoli, kanskje en ny ost, en melk, kanskje yoghurt... Jeg er redd for at jeg kanskje kjøper burgerbrød. Jeg har 8 hamburgere i frysern. Men de sparer jeg til jeg spiser med Kristian tror jeg. Ja. Det gjør jeg. Også trenger jeg ikke tenke på mat til i kveld, skal spise taco hos Kristian, så..jeg trenger EGENTLIG ikke gå på butikken i dag, gjør jeg?

Men...totalt sett, har jeg hatt den beste uka jeg har hatt på månedsvis nå. Tingene som plager meg atm er stort sett bare maten og at jeg ikke fikk sagt ordentlig hadet til mamma i går. Jeg håper det holder seg sånn. Jeg orker ikke en smell enda. Det gjør jeg virkelig ikke. Let me heal first please, just a bit...

Ups and downs

2010-10-06T06:45:00.002+02:00

Ting går veldig opp og ned for tiden, det har jeg kanskje nevnt tidligere.

I går og på mandag har ting vært opp. Jeg er offisielt hektet på Firefly, og gleder meg til å se mer sammen Kristian ^.^ I tillegg var NAV raske med utbetaling for some reason, så jeg fikk pengene mine i går i steden for på torsdag/fredag som jeg pleier o.O Ikke at jeg klager. Jeg fikk hentet ut kjolen min, og den sitter som STØPT på. Ja, kunne hatt litt større pupper som alltid, og litt større/lenger overkropp, men det er det bare jeg som legger merke til. Det er ikke sånn at jeg ikke kan bruke den, den er bare litt løs (og da mener jeg bare litt, ikke masse). Jeg elsker den! Herregud! Kristian holdte på å lage en liten dam på gulvet fordi han siklet sånn når jeg prøvde den på! Så jeg gleder meg veldig til G kommer hjem og booker studioet på skolen han går på. Pictures ftw! Må bare finne ut hva jeg skal gjøre med håret, så blir det nye, nydelige bilder på meg :D

Stakk en liten tur på 3b i kveld som var nå og. Tok to glass vin og spanderte på Kristian to pils. Møtte på to bekjente og skravlet med dem en times tid, så alt i alt var det veldig koselig ^^

I dag og i morgen skal jeg være flink og rydde mer på rommet. Brette sammen pappesker jeg ikke har noe i og legge på skapet, ta en klesvask til, bytte på senga, og generelt rydde/vaske/støvsuge litt. Jeg gleder meg til mamma kommer merker jeg, mer enn det jeg trodde. Det er ikke som om jeg akutt savner mamma og pappa hele tiden, men jeg savner dem jo. Og det er alltid luksus-kos å kunne dra med mamsen sin i forskjellige butikker, kjøpe ting, spise lunch, spise middag :) Eneste som kunne toppe dette hadde vært besøk fra Lars og Eline tror jeg, hehe :p Ja, og fra lillesøstern min, jeg håper hun kommer opp en tur snart og *nodnod*

Daaa... skal jeg dille rundt på YouTube. FB er looser og er nede. Jeg sovnet sånn halv 1'ish i natt, og fikk stort sett sove godt (bortsett fra et mareritt om at mamma var på sykehus, ble gal, og satt og kappet av seg bena med en skalpell og en hammer ><), så jeg er ikke akkurat trøtt. Men kjenner jeg meg selv legger jeg meg igjen når jeg blir litt trøtt og våkner opp i ettermiddag en gang. Det er virkelig bare ikke noe å gjøre midt på dagen som er verdt å holde seg våken for ><

Eh, ja. Så, ganske happy innlegg denne gangen. Whoopie! (faen ta deg Kristian, jeg har det ordet på hjernen, takk skal du ha :p)

2010-10-03T01:01:00.002+02:00

De sier at øynene er sjelens speil.

Når jeg ser inn i andres øyne kan jeg ikke si jeg ser alt som i et speil, men de gir meg et hint om hva som foregår i tankene på den andre personen. Ikke alltid, men stort sett.

Hvorfor er det sånn...at når jeg føler at jeg er død på innsiden...stirrer glassaktig i veggen, nekter å møte blikket til folk... Hvorfor er det sånn at når de endelig ser meg i øynene, så ser de ikke hva som er på innsiden? Hvordan kan de snu seg og gå, når døden stirrer ut av øynene? Hører de ikke på stemmen min at jeg lyver når jeg sier "gå"? Ser de det ikke i øynene mine at de burde bli?

Guess that's just another myth..

2010-10-02T19:12:00.001+02:00

Jeg skulle ønske jeg ikke var så syk for tiden. Strain on relationship. Strain on me mentally and physically. Jeg er sliten.

2010-09-30T16:32:00.000+02:00

Now I know at least. Jeg er den eneste som savner på den måten jeg gjør, men jeg er i det minste ikke glemt. Closure, you're welcome to arrive now.

2010-09-30T06:57:00.002+02:00

Ting var bedre i går enn jeg trodde de skulle bli. Jeg var så langt nede når jeg kom hjem og skrev det forrige innlegget. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, det er så fjernt akkurat nå.

Jeg fikk snakket med Kristian. Og med Remi. Og det hjalp. Jeg tror jeg virkelig trengte å slippe på trykket, og det hjalp og. Det er bare så rart å snakke med Remi så skjelden når jeg er vant til å være nær ham og snakke med ham hver dag. Jeg tror det er det som gjør det værst. Det og det at jeg føler savn av ham som person, og alltid kommer til å være veldig glad i ham, uten å vite om det er det samme for ham. Paranoiaen sier bare at "hah, han er glad for at han er kvitt deg". Og paranoiaen er sterk for tiden. Jeg håper vi får snakket mer, og at jeg får svar på de spørsmålene jeg har om han savner meg og osv. Ikke for at det skal være "omg, savn, so much, omg la oss prøve på nytt". Det er ikke det jeg vil. Og det er ikke det jeg vil høre fra ham heller. Vi sto nære hverandre. Lenge. Var viktige for hverandre. Jeg vil vite at jeg er savnet, at jeg er noe han er glad i. Det er alt. Makes sense? At least to me. At least at the moment.

Jeg er glad jeg har Kristian. Selv så forferdelig jeg er når jeg er syk, holder han ut med meg. Jeg klarte å bli hele natten i natt. Og det var ikke en kamp engang. Jeg sovnet i armene hans, og våknet der i halv tre tiden. Når jeg våknet, følte jeg meg varm. Tilfreds. Lykkelig. Sovnet ikke igjen, men lå å døste, slappet av. Strøk ham på ryggen, over håret. Tittet på ham, hørte på ham sove. Og det føltes så godt, så riktig. Det er her jeg skal høre til. Og etterhvert kommer min syke, teite hjerne til å skjønne det oftere enn en gang i skuddåret.

Sånn ellers hadde jeg det superkoselig hos Karine søte i dag :) Taco, film (Red Dragon, Hannibal Lector = drooool <3), og litt skravling. Det var så...avslappende, deilig. Og det hjalp på humøret til de tusen. Jeg er så glad jeg har vennene mine!

Nå sitter jeg å spiser Weetos :p Sove etterpå tenker jeg. Litt til hvertfall. Så håper jeg tiden fremover blir bedre. At jeg blir flinkere å være flink kjæreste. At jeg får pratet mer med Remi så ting ikke står uoppgjort, så ting ikke står uten svar og kommunikasjon. Despite at vi skjelden snakker, og at jeg bor i en annen by, så er han fremdeles den personen som kjenner meg best, og han er min beste venn. Always has been, always will be I think.

2010-09-29T06:10:00.002+02:00

...jeg vet ikke hvor jeg skal starte lenger engang. Jeg er så sliten mentalt at jeg blir redd for meg selv. Jeg har en ting jeg trenger sårt å snakke om, og ingen jeg kan snakke med om det. Og ja, det dreier seg om Remi. Jeg trodde så lenge at han var the one and only. Og uansett hvor forelsket jeg er i Kristian, uansett hvor riktig det var å gjøre det slutt med Remi, så savner jeg ham. Hverdagen min er så annerledes, my rock is gone. Sure, I got new rocks now, but they're smaller and not so stable yet.

Jeg klarer ikke tilbringe hele natten hos Kristian lenger. Jeg får ikke sove. Begynner å tenke. Og uansett hvor mye det gjør meg vondt å tenke, hvor mye det kommer til å såre ham å inrømme dette nå, så klarer jeg ikke holde denne spesifike tingen for meg selv lenger: Når jeg er syk, så trenger jeg å føle meg trygg. Føle at jeg er hjemme, at jeg hører til, at jeg er ment å være der jeg er. Dette stedet, denne følelsen, var for meg Remi. I 4,5 år var det Remi. Og jeg har ikke kommet så langt at jeg føler denne tilhørigheten, denne følelsen av hjemme, hos noen andre enda. Ikke engang Kristian. Uansett om jeg elsker ham, vil være med ham. Når jeg blir så syk som jeg føler meg for tiden...så klarer jeg ikke føle at jeg hører til.

Harsh. I know. Jeg er en dårlig kjæreste. I know. Jeg var det for Remi, og jeg er det for Kristian. Egoistisk og jævlig. Uomtenksom. Men jeg er så sliten. Jeg har så lyst til å slutte å tenke, slutte...slutte å leve. Jeg er redd. Jeg føler meg ikke trygg noe sted lenger. Og jeg føler meg som verdens verste menneske for at instinktene og tankene mine når jeg har det sånn sier "Remi, redd meg" og ikke Kristian.

I don't deserve to live anymore. Hjelp meg...

2010-09-28T21:21:00.002+02:00

Jeg er så lei av å krangle med meg selv. Om alt. JEG ER SÅ FAKKINGS LEI!

Hvorfor er det ingenting som hjelper lenger? Jeg er så sliten...

2010-09-28T21:04:00.000+02:00

Jeg blir så forbanna noen ganger. Jeg tilbyr meg å gjøre ALT jeg kan for å redde kvelden, men nei. Det skal ikke tas i mot. Etterpå skal det klages. Og bannes. Selv om jeg har sagt at å banne til meg kan du slutte med. Klaging er greit det, gjør det mye selv, men ikke faen om jeg skal sitte å høre folk være aggressive som faen mot meg. Seriøst, skjerp deg. Nå klarer jeg faen meg ikke raide engan, bare sitte her og skjelve.

Sånn ellers

2010-09-27T23:50:00.003+02:00

Bortsett fra de dagene som er vonde, så har jeg et par gode også. Og jeg setter veldig pris på det. Jeg setter også veldig pris på omtanken jeg får av alle vennene mine <3 Håper noen av dere der nede i Oslo har tid og råd til å komme på besøk snart, jeg savner dere og har selv ikke råd til å dra hjem før i oktober eller desember :(

2010-09-26T22:44:00.002+02:00

Jeg lurer litt på hva som skjer med meg for tiden. Nå har jeg hatt to-tre veldig bra dager. Hvertfall i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg skulle ønske jeg ikke var så sliten hele tiden. Egentlig har jeg bare lyst til å sove, hele tiden, men jeg får ikke sove.

Jeg har ikke turt å ringe dps'en eller legen i Oslo enda. Jeg er redd det skal bli trøblete somehow. Selv om jeg må. Så vil jeg ikke. Og jeg går rundt med stygge tanker om at "hvis jeg bare føkker opp bigtime somehow, havner på legevakta eller Østmarka igjen, så tar de meg alvorlig, også ber de om journaler selv, så slipper jeg det ansvaret".

Det er vanskelig å bo for seg selv. Både økonomisk og ellers. Det er det. Jeg har sannsynligvis nok mat til å holde ut uka, og nok penger til å kjøpe inn mat neste uke. That's about it. For jeg var dum. Spanderte på meg selv og Kristian ting jeg ikke burde tatt meg råd til. Vi kunne drukket kaffe og te, ikke øl og cider. Selv om det bare var en hver, så blir det dyrt. Jeg hadde ikke trengt å kjøpe masse sjokolade og potetgull når vi hadde filmkveld. Spesielt ikke når jeg ikke har kjøpt vaskepulver og balsam enda. Jeg har ikke fått orden i prioriteringer av ting enda. Det er vanskelig å balansere det å ville ha det bra, ha det sosialt, ha det bra mentalt, med en trang økonomi.

Ting spinner rundt i hodet mitt hele tiden. Jeg føler meg så utrolig feit og ekkel for tiden at det er helt kvalmt, men jeg klarer ikke gå sulten. Og de gangene jeg klarer det, så lar ikke Kristian meg gjøre det. For jeg er dum nok til å si at jeg ikke har spist. Det teiteste er vel at jeg vet at jeg burde spise. Være frisk, sunn, hvertfall fysisk. Men jeg vil ikke. Jeg skulle nesten ønske kroppen min kunne vise tankene jeg har inni meg. Hvor forvirret og skjør jeg føler meg. Som om jeg skal knuse når som helst, selv om jeg ser sterk ut.

Mamma besøker om to ukers tid, kommer opp en hel helg. Jeg må være flink frem til da. Ikke mer kutt eller ferske arr. For vi skal kjøpe vinterklær og sånt til meg. Og jeg kan ikke la henne se. Ja, hun vet mer enn før om at jeg ikke har det bra. Men jeg vil ikke hun skal vite alt, det er ikke riktig. Dette er mine problemer, hun blir bare lei seg og skuffet. Og jeg vil ikke at hun skal bli det. Jeg kan være åpen om ting med venner, men ikke med familien min. De skal skjermes, de skal ikke måtte se dette, oppleve dette. At jeg er så syk at jeg tenker på å slutte å spise totalt. At jeg vil kutte meg til det renner blod. At jeg ikke føler for å være meg selv, å eksistere. Nok en gang, nei, jeg kommer aldri til å ta livet av meg, det er det ultimate sviket..men jeg er redd for tankene om å støte alle jeg kjenner vekk og bare la meg selv råtne.

Circles. It's all going around in circles. Stop please...

2010-09-26T15:55:00.002+02:00

..Jeg har funnet en ting jeg virkelig HATER med å bo i det kollektivet jeg bor i. Folk har faen meg ikke hørt om volumkontroll og respekt for andre. Let me explain.

Hver fredag eller lørdag har enten de over eller de under både vors og nach. Vors er en ting, men når nachet står på til kl 5-6 om morgenen, med høy musikk, dunking i gulvet og hyling fra gjestene, da går det litt for langt i min mening. I tillegg eier de ikke respekt for søndagsmorgenen heller, og skrur på like høy musikk da og. Jeg trodde folk skjønte det at det bor andre i den blokka her, at det er husregler, og at ikke alle er like begistret for de fakkings basskassene de har og det ikke virker som om de klarer å dempe.

Et annet issue er vel A, jenta rett over gangen for meg. Hun har heller ikke hørt om volumkontroll, men har likevel våget å klage på at jeg hadde på musikk på laptopen min (japp, riktig, laptopen som spiller lavere på max enn det iPhonen min gjør) på halvt volum før jeg skulle på vors en gang. Akkurat nå, spiller hun crap musikk, og jeg hører det like godt som om jeg skulle sittet rett ved siden av hva enn det er hun spiller musikken sin med.

Normalt sett er jeg all for musikk, at folk skal få leve litt, osv. Men volumnivåene og hyppigheten på det crappet her er DRØYT!

*arg*

2010-09-23T18:19:00.001+02:00

Hvorfor er det sånn at når jeg føler jeg ser bra ut for en gangs skyld, så har jeg ikke et kamera som klarer å ta bilder av det? Udugelige iPhone-kamera :p

2010-09-21T06:29:00.002+02:00

Legetimen i går var..både positiv og skuffende. Positiv fordi legen var kjempekoselig, og fordi jeg har frikort så timen kostet ingenting, noe jeg var redd for. Legen virket også intressert i å hjelpe. Så det er bra. Skuffende var det fordi hun fortalte meg at jeg ikke har stort andre alternativer enn Cerazette når det gjelder prevansjon. Nå har jeg blødd i over en uke, før det hadde jeg bare en ukes pause fra sist jeg blødde. Jeg blør faen meg over halve måneden, og det begynner å bli utrolig ødeleggende både psykisk og fysisk for meg. Konstant oppblåst, så jeg ser gravid ut, og jeg er ikke vant til å ha sex når jeg har blødning, så selv om det er ok for elsklingen, så er det ikke alltid ok for meg.

Ikke fikk jeg noen andre medisiner heller. Hun ville ikke gi meg noenting før hun har fått journalene fra tidligere leger og psykologer. Så ingen sovepiller (selv om både legevakta og Østmarka foreslo det siden jeg sover max 3-4 timer i døgnet for tiden), ingen angstmedisiner, ingen antidepressiva.

Jeg håper bare at jeg får psykolog relativt fort. Ikke det at jeg har store håp til offentlige instanser lenger men...jeg kan ikke bare gi opp heller, uansett hvor lyst jeg har.

Other than that? I'm alive. Jeg sliter litt med tanker om at jeg gjør ting feil hele tiden, spesielt ovenfor Kristian. Enten snakker jeg for lite, eller så snakker jeg for mye. Jeg føler meg innpåsliten, ekkel og utiltrekkende. Jeg tør ikke kose på ham når vi har lagt oss, for han sover så lett, så jeg er redd for å vekke ham. Ikke vet jeg eksakt når han sover og ikke heller, det er flere ganger jeg har vært bombesikker på at han sover, også plutselig spør han meg "får du ikke sove?". Og tosken er bekymret for MEG liksom. Det er han som burde passe på seg selv og at han sover nok, for det er han som har jobb å gå til, ikke jeg.

Jeg begynner tilogmed å bli irritert over at folk skal bekymre seg sånn, spesielt Kristian. For da blir det så mye rare blikk, tomme stillheter, og negativt prat. Jeg har ikke lyst til å si i fra om ting som er uvant eller rart for meg lenger i forholdet vårt, for jeg er redd for at det skal bli en alvorsprat, og jeg blir så fort sur og irritert for tiden at jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er nesten så jeg ikke tør skrive i bloggen min heller, hvertfall ikke om det som opptar tankene mine, for jeg vet han leser den. Jepp, det er fint du gjør det kjære, det er bare ekkelt når du påpeker det og skal snakke om det. ....kanskje jeg ikke skulle skrevet det. Tenk om han tar det ille opp eller noe. Herregud. Jeg får helt angst. Også blir han lei seg fordi jeg får angst, også får jeg angst av at han blir lei seg. Fakkings onde sirkel! Våg å ødelegge enda et forhold a! Teite fakkings psyke!

I tillegg er jeg redd han føler at jeg sammenligner ham med Remi, eller forholdet vårt med det jeg og Remi hadde. Det er bare... selv om det er to forskjellige ting, to forskjellige mennesker, så er jeg den samme personen. Det er ting jeg virkelig satte pris på og var avhengig av som Remi ga meg, og som jeg ikke får på samme måte nå. Det betyr ikke at Kristian er noe dårligere kjæreste, han er bare et annet menneske, og derfor annerledes. Som at jeg er vant til å sovne på armen til kjæresten min, og å kunne legge meg inntil om natten når jeg fryser eller ikke har det bra, uten at kjæresten våkner eller vrir seg unna. Små ting, små tryggheter. Herregud..angst igjen.. tenk om han tror jeg klager bare fordi jeg prøver å forklare, oppklare, fortelle. Hvor åpen skal man egentlig være? Jeg føler at jeg holder så mye for meg selv for å ikke såre ham, men de tingene jeg lar slippe virker som om de er grusomheter..

...det blir mye negativt for tiden. Jeg klarer skjelden fokusere på noe annet. Jeg vil bare ha et bra forhold med mannen jeg er glad i, er det så mye å spørre om? Jeg er bare sliten, psykisk og fysisk. Og det tar tid før jeg blir bedre. Lang tid. Og jeg klarer ikke være optimist her jeg sitter i en downward spiral ned i alvorlig depresjon og angst og søvnmangel. Jeg klarer ikke!! Og jeg er ærlig talt dritt lei folk som tror jeg kan! Jeg vil ikke ha "joda, bare tenk positivt, joda, det går så bra, joda, nå får du hjelp vet du". Face the føkking facts. Det tar en god stund bare det å få seg en psykolog, much less fungerende medisiner og en effekt på psyken. It's not fixed in a few weeks. Jeg ser ikke at jeg er så mye merkbart bedre før om minst et halvt år, hvis mine 10 år med erfaring er anything to go by! Og jeg er realistisk, ikke negativ og forhåndsdømmende. Folk lærer av erfaring. Og det har jeg gjort. Jeg nekter faen meg å gå rundt med falske håp om mirakler, for det har aldri skjedd.

Ramble ramble. Men det er så mye inni hjernen min nå. Så mange tanker som surrer rundt som jeg ikke blir kvitt. De kverner rundt i forskjellige formuleringer og formater om og om og om igjen.

Jeg er ærlig talt livredd nå. For at jeg kommer til å ødelegge enda et forhold. Fordi jeg prøver å være åpen og snakke om problemene jeg finner. For at jeg tar meg for nær av problemene han finner. For at jeg er for syk. For at jeg er menneskelig og sammenligner hva som skjer nå med tidligere erfaringer (og hvem faen gjør ikke det! Jeg var i et forhold i nesten 5 år, og jeg er vant til visse ting, liker visse ting). ....herregud nå kommer ting helt sikkert ut feil IGJEN. JEG MENER IKKE NOE ONDT MED DET, JEG PRØVER BARE Å JUSTERE MEG TIL EN NY MANN, ET NYTT LIV OG ET NYTT FORHOLD! Og det er vanskelig. Jeg sammenligner ikke fordi den ene var bedre eller dårligere enn den andre. Jeg sammenligner fordi det er det vi mennesker gjør. "Hmm, dette syltetøyet var søtere enn det andre" eller "Åh, nei, den massasjen der var grusom, jeg likte den andre personens massasje bedre". Det betyr ikke at det er vondt ment, det er en observasjon om at det er ANNERLEDES og at jeg ikke har justert meg til det enda. Og at jeg prøver.

Faen heller. Jeg skriver rundt i ring føler jeg. Og han kommer sikkert ikke til å forstå uansett, han sier det sikkert bare fordi han ikke vil såre meg (min frykt, ikke nødvendigvis fakta).

Og...hvorfor i huleste står jeg å forsvarer meg i min egen blogg gang på gang. Hvorfor?

Make the all the pain go away please *despairs*

2010-09-18T19:57:00.003+02:00

First of all: Vorset hos Sam og Susann + byturen ute i går var pure win. Mhm.

Time for madness again.

Kommer hjem til Kristian, får panikkangst fordi jeg ikke har nesespray, wrestler meg ut av senga, og drar hjem. Panikkangsten fremdeles der. Barberblad, flott! Oi, litt mye blod. Ringe Pigrid, dra på legevakta. Prøve å sove et par timer hos Pigrid etter det. Dra på Østmarka på dagen. Bable. Hjem. Kaste opp. Spise bittelitt. Kristian kommer bort. Sove.

Nå er jeg våken igjen. Jeg fik "medisin" (les: sjokolademelk) av Kristian som har passet på meg mens jeg sov. Nå skal vi straks lage mat og game vekk kvelden.

Herregud jeg er sliten.

2010-09-17T15:43:00.002+02:00

...jeg har fremdeles ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg i kveld. Sovnet i 7-8 tiden i morges, våknet 12, og har døst frem til for litt siden. Nå? Laptop i senga, jeg har ikke skrudd på det fakkings lyset engang. Og jeg sprakk på SI igjen..tror ikke det ble så dypt, det ser ikke noe spess værre ut enn vanlig, men det var litt rart å se blod faktisk bli en kjempestor dråpe som samlet seg med andre og rant nedover...not used to that. Fikk litt panikk, og fikk snakket med Pigrid som hjalp meg gjennom det værste. Kristian hadde egentlig fått meg til å love å ringe ham hvis hodet mitt føkka, men jeg ringer av prinsipp ikke folk som skal tidlig opp og på jobb midt på natta for å si jeg er gal, så.

Jeg skal på polet før kl 6 somehow, kjøpe vodka or something. Så må man fikse seg og finne vors av noe slag. Whoopdeedoo.

Faen og altså! Jeg hadde gledet meg som en tulling til i kveld, og nå har alt bare blitt "fuck it"-modus.

Jeg håper jeg får noen magiske piller av legen på mandag. Jeg orker ikke dette stort lenger. Spiralen hopper nedover mot dyp depresjon, angsten er på topp nesten 24/7, SI har blitt en vane igjen istedenfor en skjelden hendelse, og jeg er generellt så motløs og bitchy at jeg føler jeg gjør alle jeg kjenner kvalme og redde. Flott! FAEN!

2010-09-17T03:10:00.002+02:00

So. Min kjære Kristian fikk cd-rom tingen min til å funke, så jeg får sett på ting. Yey for handymannen min <3

Other than that? Jeg gruer meg til i morgen samtidig som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å dra ut, møte mennesker, drikke, kose meg. Men jeg sliter med det jeg alltid sliter med når jeg VET andre mennesker kommer til å se fantastiske ut: Jeg har ingenting å ha på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med håret. Jeg aner ikke hvordan jeg skal sminke meg. Hvilke sko jeg har som passer til. Ikke har jeg noen slags accessories heller.

Og ja. Jeg sitter oppe, kl 3 om natta, og får ikke sove pga dette.

Ikke vil jeg sove heller. Etter alle de vonde drømmene og det såre savnet av mennesker som ikke lenger eksisterer i denne verdenen, alle tårene... så risikerer jeg faen meg ikke å sove igjen før jeg er så utslitt at jeg ikke klarer å sitte oppreist lenger.

Jeg hater meg selv for hvordan jeg har spist i dag og. To donuts. I,5 l cola. To ostesmørbrød med bbq saus. Og en hel haug av kyllingvinger med bbq saus. Bare fordi jeg gikk på butikken etter nesespray, men ikke klarte å la være å kjøpe noe å spise. I det minste kjøpte jeg en strømpebukse. Jeg har bare en, og den er alt for stor.

Eh..jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til i dette innlegget egentlig. Sikkert ingenting. Men...dette er syte-bloggen min, so fuck it.

2010-09-15T03:59:00.003+02:00

Great. Jeg låner med meg et par filmer jeg har lengtet en stund etter å se igjen (May, og Hellraiser 1-3), og henter første sesong av True Blood hos Kristian siden jeg har bestemt meg for å finne ut hva som er så fakkings bra med serien, sånn siden alle jeg kjenner er hekta. Men tror du jeg får sett en shit? Neida. Cd-rommen på dataen min vil ikke funke. Og minilappien har ikke cd-rom. Jeg har ikke en ps3, og ikke en dvd-spiller.

FAEN!

2010-09-14T15:59:00.002+02:00

Så, da har jeg endelig skaffet meg ny fastlege og bestilt time. Så...snakke om nye resepter og henvisning til DPS på mandag.

Jeg tok også motet til meg og ringte DPS'en på Tøyen. Spurte etter psykologen jeg hadde der. Men hun hadde gått for dagen, så da sa jeg til resepsjonsdamen "Jeg beklager at jeg ikke har ringt tidligere, men jeg har hatt så mye å gjøre med flytting at jeg ikke har hatt tid". Hun ble faen meg snurt og nedlatende som faen og mente jeg burde ha sagt i fra før jeg dro. "Jammen, jeg flyttet ganske brått. Og det er vanskelig for meg å manne meg opp til å ringe steder ffs, så ikke vær så fakkings nedlatende når jeg endelig har klart å manne meg opp din jævla kjerring" sa jeg. Hun skrev snurt "avsluttet behandling grunnet flytting" og la på. Fakkings drittkjerringer som jobber i resepsjonen der ass. Skjønner de ikke at folka som ringer dit eller kommer innom faktisk har psykiske problemer? Hallo liksom. Ffs! *arg*

Men ja. Jeg har vært "stabil" siden i går ca. Så jeg håper det holder seg litt.

Breakdown

2010-09-11T20:06:00.000+02:00

And things were going so well. Men nei. Total meltdown psykisk i natt, og det er ikkeno bedre i dag. Kristian sier jeg må få hjelp. Bytte fastlege, kontakte dps'en. Men... Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg får kontakt med dps'en, eller hvem jeg hører til. Og jeg får helt angst av å gjøre det. Skulle egentlig ønske jeg hadde dratt på legevakta i morges..forklart hvordan jeg har det. Forlangt krisehjelp. Det er bare det at sist jeg skulle få "krisehjelp" tok det en mnd før jeg fikk en vurderingssamtale. Over en mnd til jeg fikk en psykologsamtale. En mnd til neste time. Og en mnd til neste time der igjen, som var etter jeg hadde flyttet opp hit, så den ble ikkeno av.

Ikke skjønner jeg helt hva de kan hjelpe med annet enn å gi meg medisiner som endrer hvordan jeg er. Og det gjør meg redd. Jeg mener... Jeg vet hvorfor jeg er syk, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Alt jeg kan se at kan hjelpe er tid, og eventuelle medisiner. Men de jeg har snakket med ang medisiner virker så...negative til det. Og jeg tror Kristian er nervøs for at jeg skal forandre meg totalt hvis jeg begynner på noen. Jeg vet ikke hva jeg vil selv lenger. Jeg er bare sliten, vil gi opp.

You don't have to kill yourself to end your life. Jeg tør ikke dø, men jeg er redd for at livet mitt kommer til å gå i vasken uansett. At jeg ikke kommer meg ut, ikke klarer begynne utdannelse igjen, at jeg støter fra meg alle jeg er glad i fordi jeg tror det er til deres eget beste.

Jeg er så sinnsykt sliten. Lei...

2010-09-09T16:29:00.001+02:00

I hurt myself today. To see if I still feel....

wait...scratch that.

I hurt myself today. Because I feel too much. It needs to go away. I hate it so.

Letting go

2010-09-09T00:19:00.003+02:00

Noen ganger er det vanskelig å gi slipp. Men man må. Og jeg har gitt slipp på gamle "svigerfamilien". Slettet dem alle som venner på FB. Jeg får små stikk i hjertet når jeg ser dem der. De betydde mye for meg. I tillegg, nå som Remi har funnet seg ny kjæreste (noe jeg er veldig glad for på hans vegne^^), så er det ikke passende at familien hans har eksen hans på FB. Det er min mening i det minste. Jeg er en periode i livet hans som er forbi. Jeg må gi slipp, han må gi slipp, de må gi slipp.

Men noen ganger er det vanskelig. Noen ganger er det vondt.

Over 4 år av livet mitt har vært med ham og dem. Så og si hele mitt voksne liv hittil. Og det er en stor omjustering, selv om det er til det beste, og selv om jeg er lykkelig med det nye jeg har. Jeg sitter ikke å savner det vi har. For jeg vet at det vi hadde som var bra vennskapsmessig vil jeg fremdeles ha. Med tiden ofc. Life changes, moves on. Og det må jeg og. Still. Stor omjustering av alt. Og det er litt skummelt.

2010-09-06T19:02:00.002+02:00

Blood. Wants it. More. Hurt me. Punish me. Hate me.

2010-09-05T02:37:00.002+02:00

Kristian påpekte at bloggen min har blitt mer og mer negativ etter i våres. Og det kan stemme, selv om jeg føler at jeg ikke har skrevet ned halvparten av det vonde, og VET at jeg ikke har skrevet en brøkdel av det gode engang.

Ting har gått nedover. Etter mormor døde og jeg ble innlagt har jeg ikke hatt medisiner. Ikke for depresjonen, ikke for angsten, og ikke for migrenen. Søvnmønstrene mine har blitt helt kokko, enten sover jeg ikke, eller så sover jeg dårlig, våkner opp hele tiden, eller sover lenge. Veldig lenge. Forholdet til meg og Remi gikk i dass ganske fort. Etter en ubehagelig krangel, et vondt "hadet", og en kveld brukt frustrert og lei meg hos Lars og Eline, dro jeg til Trondheim for helgen. Møtte masse mennesker, inkludert Kristian.

Jeg hadde en del "insights" der oppe. Jeg og Remi hadde lenge snakket om at dette var siste gang vi prøvde å patche sammen forholdet vårt. At vi orket ikke mer. Og når jeg kom hjem, så spurte jeg om det var noen vits lenger. Å prøve. Om vi ikke bare skulle spare oss dramaet og smerten og heller gjøre det slutt. Og det var det som skjedde. Vondt selvfølgelig, men det er alltid vondt med et brudd, spesielt etter så mange år og så sterke følelser.

Jeg dro opp til Trondheim igjen. Flere ganger. Ble bedre kjent med Kristian. Han kom til Oslo også. Og jeg falt pladask, alt for fort. Hjertet velger ikke alltid den beste tiden å si "omgforelsket" på. Vi skulle kanskje ikke blitt sammen så fort som det vi gjorde, men det føltes riktig. Og jeg angrer ikke. Jeg har blitt så fantastisk glad i ham, og han i meg. Elsker-ordet har kommet på banen. Og det føles rett. På det punket i livet mitt er jeg lykkelig.

Jeg har flyttet til Trondheim nå og. Har et superkoselig rom i en hybel der en kompis bor. Jeg har venner, et sosialliv. Jeg har begynt å spille mer WoW igjen og, jeg har savnet det. Ofc, ikke så det går utover andre ting, men mer enn i alt kaoset som sommeren har vært.

Men det er høst. Depresjonen kommer tilbake, samme gjør angsten. Jeg har hatt et par episoder som har vært ganske harde på psyken min. Eller, ikke fullt så "harde" ting, men psyken min har tatt det hardt. Spising og vekt er vanskelig igjen. Angsten sier pang litt for ofte. Paranoia er heller ikke koselig. Og følelsen av å være så mye styggere, kjedeligere og mindre verdt enn andre er mye på besøk. Det henger liksom en stygg sky over meg, full av depresjon og melankoli. Og jeg blir ikke helt kvitt den.

Ja..jeg skal søke hjelp. Melde flytting, snakke med NAV, få tak i DPS'en her oppe. Jeg bare...har ikke klart enda. Det er litt skummelt.

Så. Ja. Jeg lever, og har det både best og værst. Nothing new there. Jeg ble aldri "frisk" etter mormor døde, og har et par nye ting å tenke på, men det ordner seg vel. Håper jeg.

2010-09-01T00:38:00.002+02:00

Not having a good day.

En guildie på Grim Batol døde. Pigrid er deppa til tusen, stakar Pigrid min.
Jenta som ble drept nede i Budapest er en jente jeg "kjente" når jeg gikk på ungdomsskolen.

Ingen av disse påvirker meg rent personlig sett, det er ikke mennesker jeg sto nær. Men det er nært nok at jeg har snakket med dem, vet hvem de er. Jeg får flashbacks til døden generelt. Til onkel Kai, bestefar, mormor. Det gjør vondt. Jeg orket ikke bli med Kristian hjem engang. Sove alene i natt. Jeg er for rar i hodet til å ville være sosial med noen atm, selv ham.

Miff.

2010-08-30T01:21:00.001+02:00

Wtb confidence. And a work-out buddy. NOW.

2010-08-28T17:21:00.001+02:00

Jeg liker rommet mitt. Det er litt kaldt her, men så fort jeg skaffer meg en skjøteledning får jeg skrudd på ovnen, så da blir det bra.

I dag har vært finfin! Våkne opp til fineste kjæresten, dra hjem, ta seg en dusj, "pynte" seg litt, drikke milkshake på diner'n, handle. Nå er det taco til middag med en cider til, før jeg skal skifte, fikse meg litt opp og dra på bursdagsfest-ting! Byen etter det ^^

I r pleased with my new life so far!

2010-08-24T14:20:00.001+02:00

Spenningen, nervøsiteten og gru-gledingen begynner å sette inn. Vi skal til sentrum en tur nå, spise, møte G fra NAV-prosjektet for siste gang, kjøpe esker og sånt på Claes Olsson, innom Kim og Sara, så hjem, pakke resten, spille WoW og sove. Tidlig i morgen henter vi leiebilen, stapper alt inn i den, spiser frokost, og kjører opp til Trondheim og mitt nye liv der.

Iip?

2010-08-23T17:06:00.001+02:00

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en /delete funksjon IRL

Anywhoooo, jeg henter de siste tingene i Gamlebyen i dag etter å ha grillet med mamma og pappa. Pew!

2010-08-20T14:16:00.003+02:00

Herregud som jeg hater meg selv noen ganger. Kroppen min, hodet mitt. Jeg er så føkkings lei av å være meg selv for tiden. Sure, mange fine ting som skjer. Såppass mye kanskje at kontrasten og skyldfølelsen over å feile i å være glad blir helt sinnsyk når jeg ikke klarer å holde onde tanker unna.

I går sa det klikk i hodet mitt grunnet i kveld. Jeg skal ut, først vors, så konsert/bytur. Jeg gleder meg noe helt fantastisk og alt sånt.. jeg bare... føler ikke at jeg har noe å ha på meg (hallo, jeg pakket bare for en uke, trodde jeg skulle hjem til Oslo igjen mandag som var og hente mer jeg), og at alt jeg har er kjedelig, oppbrukt... Mye av det føler jeg ikke passer lenger størrelsesmessig fordi jeg kjøpte det før jeg gikk opp i vekt. Og det er synlig vekt. Vekt som har lagt seg rundt midje, hofter og lår. "Former" kaller de det. Sure, former er fint det. Når de er faste og fine. Ikke gelé-former sånn som mine. Jeg vil trene, men klarer ikke finne motivasjon som får meg ut døra. Bare masse masse skyldfølelse og vonde tanker i stedet. Og det får meg bare til å krølle meg sammen til en ball i stedet.

Kristian prøver å "fikse" meg. Og jeg setter pris på det sånn egentlig. Men det er vanskelig noen ganger det og. For det første, så er det bare jeg som kan fikse meg, det er veldig klart. Hjelpe kan han fint få lov til, men fiksingen må jeg ta meg av. For det andre, så sliter jeg med skyldfølelse da han (med de beste intensjoner) foreslår at vi stikker og kjøper klær til meg. Jeg fortjener ikke klær. Jeg fortjener ikke at folk bruker penger på meg. Spesielt ikke han. Vi har ikke vært sammen så lenge, det er ikke logisk å bruke penger på meg så tidlig i et forhold. Uansett hvor bra det virker som at det går. Dessuten, så føler jeg sikkert bare at jeg ser feit og grusom ut i det uansett..selv om han vil syns det motsatte.

Jeg er så lei disse tankene. Jeg prøver og prøver å tenke på andre ting, ta tilbake kontrollen over tankene. Jeg prøvde i natt ved å først ikke snakke om det. Så snakke litt om det. Men det gikk ikke. Jeg prøvde å snøre meg inn i et korsett for å overbevise meg om at jeg er tynn, men jeg følte meg bare feitere. Så da krøllet jeg meg bare sammen til en ball og nektet å si noenting på en lang stund. Jeg tror Kristian ble litt sur/frustrert/oppgitt. And I can't blame him. Hvem faen vil ha en dame som ikke klarer å kontrollere seg selv, hverken psykisk eller fysisk? Hadde jeg klart å holde kontroll over meg selv, så hadde jeg jo trent. Jeg hadde spist riktig. Ikke drukket så mye cola og sånt. Men jeg KLARER IKKE. Jeg er stuck i følelsen av at...jeg har det så jævlig uansett, det blir ikke bedre, la meg gjøre det jeg vet gjør meg lykkelig, om enn midlertidig.

GET OUT OF MY BRAIN YOU FUCKING DISEASES!!!!

***

Jeg har kjølt meg ned litt nå. Stoppet å skrive i et kvarters tid. Alt ovenfor er så...kaotisk. Både på skjermen og inni hodet. Jeg tror jeg bare må skru det av i dag. Jatte med, nikke. Gjøre det folk vil jeg skal gjøre. Så kan jeg ta med meg Mr.Vodka og Frk.Cider på vors kl 6 og bli én av to ting: gladfull (om jeg klarer), eller bortevekk-full (om jeg ikke klarer alternativ nr 1). Let's hope it works.

2010-08-17T22:03:00.002+02:00

Jeg hater når fine dager etterfølges av dårlige. Etter en fin morgen ble ikke dagen min i dag fullt så fin. Nervøsitet kom krypende. Tanker om mindreverdighet, egoisme og ubrukelighet. Og de slapp ikke pga nervøsiteten. Alt dette ble en stor angst-kake som bakte seg i ovnen frem til vi skulle ut i kveld. Tanker om mat, hva man skal spise, hvor man skal spise, hvor mye man skal spise. Alt dette gjorde at timeren på kaka sa "pling" og ble ferdig. Akkurat nå sitter jeg og prøver å kaste den forbanna angsten ut døra. Jeg har spist alt for mye, og drukner mine sorger i Cola mens jeg venter på at Kristian skal komme hjem igjen.

Jeg orket ikke bli med til Lars. Ikke fordi jeg ikke liker Lars og Yngve (for det gjør jeg faktisk, de er awesome), men fordi jeg ikke liker å være rundt mennesker eller la mennesker være rundt meg når jeg har angst. Føler meg som en drittsekk uansett hva jeg gjør i dag. Og jeg liker det ikke. Ikke liker jeg at Kristian blir så bekymret heller. Han tror han må fikse det. Men han må ikke det. JEG må fikse det. Og klarer jeg ikke fikse det, må jeg bare la det gå sin gang til det er over. Det er liksom ikke stort man får gjort med saken. Jeg er syk, og noen ganger må jeg bare få lov å være det uten at folk skal begynne å prøve å fikse meg. Det er slitsomt å ikke få utløp for sykdommen sin. Litt som å gå rundt å ignorere hodepine til det bare ikke går lenger. Det er bedre å slappe av og la det gå over...

Rambling again. Done now. Bye bye.

2010-08-16T19:27:00.002+02:00

Sommer er herlig noen ganger. Vi våknet opp til strålende sol i dag og lagde mega-omelett med ost og bacon, helte i oss sjokolademelk, og gamet litt. Poff sier det, så får man besøk som drar oss med ut for å bade og grille! I tillegg har jeg fått sett på hybelen min, og har forelsket meg i vinduskarmen. Jeg skal herved kjøpe inn et teppe og to komfortable puter som skal få lov å ligge i den så jeg kan sitte og kose meg med en bok mens jeg ser ut på bakgården! Stort klesskap står der og, og det er sannsynligvis et databord og lite stuebord jeg kan få som bare står på boden. Så nå som jeg sitter i sofaen full av grillpølse, med en fremdeles fuktig bikini på meg. I kveld blir det mer gaming (jeg koser meg med Bioshock for tiden!), og masse kos I'd say!

Helgen var...vel, koselig. Selv om det ble litt for mye vodka og alt for mye panikkangst da Kristian forsvant litt for ofte. Men! Jeg møtte masse, masse søte mennesker! Så....ja! Da kan man "glemme" det som ikke var så bra! Jaaa!

GAMINGTIME!

2010-08-13T11:42:00.003+02:00

Jeg har hatt noen fantastiske dager denne uka. Tusletur rundt byen med is, søteste kjæresten, awesome people, alkohol, te, og WoW besøk hos Pigrid. Nå håper jeg helgen blir like bra! Vi skal på tredagers bryllupsfest (though, vi dropper nok å feste på søndagen og drar hjem i stedet), så det blir spennende! Masse kjente som skal dit, so will be fun I think! Jeg er litt lost på hva jeg skal ha på meg, og jeg skal kjøpe en eller annen billig (men fin) kjole og pumps for lørdagen der man gjerne kunne være...hva var det.."formelt kledd"? Satser på å finne noe helt ok på salg ^^

Litt high-strung er jeg derimot. Stress snappet hjernen min i går, så nå har jeg et au au kloresår på armen min >< Og jeg er litt nervøs for masse ukjente/ikke fullt så kjente mennesker i to døgn, så vel som hva jeg skal ha på meg, hvordan jeg skal fikse håret, hvordan jeg skal sminke meg, og hvordan jeg skal oppføre meg. Men det går sikkert bra. Kristian passer på meg! *nodnod*

...jeg tenkte å skrive noe konstruktivt her, så folk gadd å lese. Meeen...hjernen min er litt susete etter i går, så jeg tenker jeg gjør det senere jeg.

2010-08-08T23:34:00.003+02:00

Jeg er lei av å såre de jeg er glad i, bare ved å være meg selv. En stor del av meg er psykdom. Depresjon, angst. Og en del er kronisk smerte. Migrene, hodepine, nakkeproblemer.

Jeg skjønner ikke at jeg ikke har lært å bare holde ting for meg selv. Snakker man om det, så vil alltid noen bli såret. For folk vil meg jo bare godt. Og de får vondt hvis jeg ikke har det bra.

Jeg skulle ønske folk sluttet med det. Koselig at de bryr seg, men det er enda vondere å vite at problemene mine (som er vonde nok fra før) ikke bare volder meg smerte, men andre.

Jeg er lei av å såre de jeg er glad i.

2010-08-07T12:40:00.003+02:00

Jeg har ofte lurt på hvordan jeg skal få flere mennesker til å lese bloggen min..uten at de jeg ikke vil at skal lese den skal gjøre det samme. Men så begynte jeg å tenke...hvorfor er det så viktig for meg at folk leser bloggen min?

Noen ganger kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg skriver for å få ut frustrasjon, stygge tanker og annet. Og noen ganger for å få ut glede. Og jeg vet at de som leser bloggen ikke føler et behov for å kommentere osv fordi jeg rett og slett møter dem/snakker med dem ofte nok ellers. Likevel blir jeg trist av å se "0 kommentarer" nederst i vinduet hver gang jeg skriver noe.

Jeg tror jeg er som mennesker flest. Jeg vil bli annerkjent. Jeg vil at andre skal vite at jeg eksisterer, at jeg har tanker. Og jeg vil bli forstått.

Jeg har det ikke i meg å skrive en blogg som ville blitt "populær". Jeg mener, jeg gjør jo ingenting til daglig, og skriver bare omkring de samme tingene om og om igjen. Ikke har jeg noe kreativt som mote eller litteratur eller musikk å komme med heller. Og jeg vet alt dette. Jeg er ikke akkurat den personen med det mest intressante livet, og det er derfor ingen grunn til at en haug av mennesker skal lese om meg og forholde seg intresserte.

Jeg har hørt noen si at "hvis du skriver mer om de psykiske problemene dine vil folk lese". Problemet er bare det at...jeg skriver det jeg klarer allerede. Ingen av mine problemer er KJEMPE-alvorlige eller uvanlige. Depresjon, angst, tanker om kropp og vekt. Og analysering av hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Forklaringer for å forsvare når jeg føler meg utsatt. Nothing special.

Kanskje det er akkurat dette jeg sliter med. Helt siden jeg var liten visste jeg at jeg skulle bli noe stort, noe spesielt, noe folk ville legge merke til. Jeg skulle VÆRE noen! Men, jeg er ingen. Utdannelse og karriere gikk i dass. Frisøryrket gikk i dass. Modell-opplegget gikk i dass. Og jeg har ikke vilje, interesse og energi til å starte noe nytt.

Men jeg håper...jeg håper.

Jeg flytter til Trondheim nå. Fresh start. Nye venner og bekjente. Ny kjæreste. Jeg håper at jeg vil orke å søke jobb etterhvert. Og ta mer utdannelse. Det ultimate hadde når det kommer til deltidsjobb hadde vært resepsjonist/ryddepike i salong. Sånn som når jeg jobbet for Auster. Jeg likte det. Det er noe jeg kan se for meg å gjøre mens jeg tar kveldsskole eller privatisteksamner. Eller mens jeg studerer. Hvordan jeg skal få til noe sånt aner jeg ikke. Ja, jeg har basic frisørskole. Jeg kan egentlig gå ut i læra om jeg ikke hadde fått så mye senebetennelse. Men jeg har ingen formell erfaring eller utdannelse som resepsjonist. Er det mulig å få seg jobb som det da?

...blogginnleggene mine blir lange og slitsomme for tiden. Det er så mye som foregår i hodet mitt, og jeg trenger å få det ut. Ikke klarer jeg holde ett tema innenfor et enkelt innlegg heller. Jeg bare...babler?

Jeg skulle fremdeles ønske flere leste det jeg skrev. Kommenterte. Kom med råd, synspunkter, ideer. Jeg setter pris på de som allerede gjør det selvfølgelig men...the more opinions and ideas the better I guess?

*sukk*

Welcome to whale-world

2010-08-06T16:51:00.002+02:00

...it's inside my head.

Vi var på båtcruise i dag. 7 fjøkkings timer, 4 forskjellige strender, og et lusent grillspyd til lunch. Anywho.

Vi måtte selvfølgelig havne vedsidenav thinspo-girls fra helvete. Perfekte lår, slanke kropper, perfekt hud, kledelig feriehår. Jeg følte meg som en blek, strandet hval. Jeg driter i hva folk sier om at "du er så tynn så, og de er FOR tynne, du er mye finere". Det stemmer ikke. Jeg så flere mannfolk glo på meg og nærmest brekke seg, for så å se på de tynne jentene og blunke. Siden jeg har vært for deprimert og umotivert til å trene og spise riktig det siste året, så er alt jeg har av muskler vekk, det er bare slappe lår og hengende mage igjen. Og det er ekkelt. Sårende. Kvalmt. Det er ikke sånn kroppen min skal være. Ja, jeg skal begynne å prøve å gå mye/sykle mye/trene litt yoga privat igjen når jeg flytter til Trondheim. For da håper jeg å drasse med meg noen andre på det, så slipper jeg å slite med motivasjonen helt alene. Men det gjorde ikke dagen i dag mindre grusom...

Jeg slet med å prøve å få mamma til å forstå hvorfor jeg ikke ville sitte på stranda med dem, men ble på båten. Prøvde å forklare rett ut hvordan jeg følte det, og at jeg ikke ville ha mat. Hvorfor jeg vil ha alenetid når de andre går ut å spiser. Men det vil ikke mamma ha noe av. Vel, alenetid og at jeg ikke spiser that is. Og jeg skjønner det. Det er sikkert til mitt eget beste at jeg ikke sitter inne og sturer for meg selv, og at jeg spiser. Men jeg føler meg som han mannen jeg så på stranda tidligere i uka som vasset rundt i sine egne valker. Og det gjør vondt. Skikkelig vondt.

Det er ikke størrelsen eller vekten jeg er misfornøyd med. Ca 50 kg, og helt grei STØRRELSE på lår og mage og sånn. Men det er fastheten.

Har jeg nevnt at jeg også er dritt lei folk som sier "da er det bare å trene". For meg er det ikke "bare" å trene. Jeg eier ikke motivasjon til å komme meg ut av senga om morgenen, let alone powerwalke eller sykle rundt alene uten mål og mening. Jeg har prøvd. Så mange ganger. Og med mindre jeg har en fast partner å gjøre det med, som er god til å motivere og kommer til avtalte tider da og da i uken, så blir det med ingenting. Det er faktisk sånn jeg er. Alltid har vært. Alltid kommer til å være. And guess what, it's normal. Spesielt for en person med angst og depresjon. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk har så vanskelig for å skjønne det. Hadde jeg latt vær å prøve, så hadde jeg skjønt det. Men jeg har prøvd. Tatt på meg treningstøy og joggesko. Fylt en flaske vann. Og blitt stående foran døra før jeg snur og legger meg i senga igjen. Motløshet. Ensomhet. Mangel på vilje. Tomhet.

På toppen av alt var jeg overbevist om at vi skulle hjem den 7, dvs i morgen. Men nei, mamma har sagt feil dato, så det er på søndag. Jeg vil hjem NÅ.

Men nå roper et stk søster om å spille kort eller hva faen. Guess I'll pretend to drag myself out of this black pit for a while.

Time passes so slowly

2010-08-04T16:51:00.002+02:00

I miss you <3

2010-08-03T09:30:00.001+02:00

Vaaaaaaaaaarmt! Men..skal ikke klage. Jeg kan jo bare hoppe i havet og kjøle meg ned ;)

Jeg fant wifi-nett på hotellet. Må sitte i trappa i gangen, for routeren er ikke sterk nok til at den kommer seg gjennom til hotellrommet, men det gjør ingenting.

Vi var på stranda i går, og jeg har allerede fått farge. Grøss og gru. Nå skal vi spise frokost, så blir det stranda igjen. Lazy days! Jeg får prøve å svømme og bade litt mer, forbrenne litt kalorier xD

Savner Kristian. Ser for meg alt det koselige vi kunne gjort her sammen ^.^ Og for å være ærlig hadde det vært lettere å være to mennesker i stedenfor 6 når vi skal ut å tusle, shoppe og spise. Litt dritt å måtte koordinere alt og ikke bare kunne gjøre som en vil. Men men!

Time to eat and head for ze beach! Laters! <3

Sunshine here I come

2010-07-31T02:12:00.002+02:00

I morgen natt hopper jeg inn i en taxi sammen mamma og søstra mi og brummer avgårde til Gardermoen. Ikke at det er the final destination. Vi skal til Karpathos, en liten gresk øy, og vi blir der en uke. Håper det blir en fin uke, som går fort. Late dager på stranda, spise ute, bade... Jeg håper jeg bare ikke blir så brun. Hvis det går som det gjorde på Kos i 07 burde jeg ikke bekymre meg så mye tror jeg. Still. Jeg håper jeg ikke blir for brun *flire*

Den 9.august flapper jeg opp til Trondheim. Mamma var snill og bestilte billetter for meg! :D Blir der oppe en uke, og dagen etter jeg (vi?) kommer hjem, så drar man avgårde til Litauen en uke for Drop Dead festivalen :D:D

Likevel. 10 dager kan ikke gå fort nok. Jeg savner Kristian.

Det er vanskelig å forklare så andre mennesker kan forstå og akseptere. Det at jeg er nyforelsket, og føler at jeg og Kristian er riktig+1000. "Du hopper inn i ting for tidlig" sier de. Eller "hvordan vet du at du ikke bare er betatt og forelsket, hvordan vet du at du virkelig er glad i ham og ser en fremtid når det er så kort tid siden det ble slutt med Remi". Saken er..jeg VET bare. Akkurat som jeg vet at is er kaldt. At blod er rødt. At fisker kan puste under vann. Jeg kjenner megselv godt, virkelig godt. Så jeg VET. Og det føles godt.

Sure, forvirrende at det skulle skje midt oppi bruddet mellom meg og Remi, men det kalles tilfeldigheter. Du velger ikke når og i hvem du forelsker deg. It just happens. Regardless. And I'm happy it did.

Is it so much to ask others to be happy for me too?

Anywho. Rant over. Jeg må sove, tidlig opp i morgen.

I wish and I wonder

2010-07-30T01:33:00.002+02:00

I wish..

At livet mitt blir bedre fremover. At jeg ikke blir sveket av noen på en stund fremover. At jeg finner hybel. At jeg finner et godt hjem til rottene mine. At jeg finner billige flybilletter til Trondheim. At jeg ikke dør av savn før jeg ser Kristian igjen. At jeg vil være mindre deprimert på Karpathos. At angsten vil slippe ordentlig tak i kroppen min.

I wonder..

Vil jeg noen sinne bli frisk? Kan jeg noengang ordentlig brenne for noe igjen? Vil jeg noengang føle kreativitet igjen? Vil jeg noengang ha en dag uten depresjon, angst eller vonde tanker? Klarer jeg noen gang å slå paranoiaen? Blir jeg noen gang fornøyd med meg selv, kropp og sinn?

Tanker som dette kverner rundt oppi hodet mitt konstant for tiden. Ting har roet seg litt den siste uka, men det er fremdeles ikke lett å være meg atm. Det er så mye jeg skulle ønske bare kunne ordne seg, samtidig som jeg er redd og nervøs for forandring. Men jeg trenger forandring.

Jeg blir så inspirert av andre mennesker. Av andre blogger. Men...alt jeg klarer å gjøre er å skrive syteinnlegg selv. Jeg klarer ikke brenne for noe, skape noe, inspirere til noe. Og det er ekkelt. Jeg føler ikke at jeg har noenting å komme med for noen.

I'm glad I have my bright star on that dark, dark sky. <3 Kristian <3

2010-07-26T14:08:00.003+02:00

Pjuuu! Skulle ønske det var fredag og jeg kunne synge på the Cure. Menneh. Even though it's Monday, I'm in love! <3 Quite a lot even!

Jeg orker ikke bry meg om hva folk sier om at jeg har gått videre og inn i noe nytt alt for fort. Det føles riktig, veldig riktig. Heart ruled head this time. Jeg er lykkelig.

Selvfølgelig bryr jeg meg om Remi. Jeg har snakket med ham om dette. Og jeg vil ikke gjemme meg lenger, for vi visste begge at det ville skje uansett. Uansett hva vi begge gjør vil vi såre hverandre en dag.

Jeg er også stolt av meg selv rent psykisk. Remi er venner med Kristine på FB. Og jeg har ikke spydd enda. Ikke følt den angstrelaterte kvalmen som pleide å komme. I'm moving on. And it's for the best, for the both of us.

Så. Da er jeg ferdig med å forsvare meg selv. A new chapter of my life is beginning, the pages are turning.

<3 Kristian

2010-07-24T19:30:00.002+02:00

Auauau. Jeg har tråkket feil eller noe i skogen, og enten forstuet eller alvorlig strukket noe i foten. Heldigvis er Remi snill og drar hjem til sin mor for å finne krykkene han satte igjen der. Jeg håper de er der!

Shadowlove i går var awesome btw ^^ Tok siste bussen fra Sagene etter et veldig vellykket vors sammen Lars, Eline, Janne og Tony ^^

Og, hva er det med at mennesker skal mase om at "å, jeg så eksen din på byen, og han var på vors der og der". Ja, so? Han har da et liv? Jeg håper bare han koste seg jeg ^^ Jeg tror ikke folk helt skjønner at vi er venner, og at det ikke er noen grunn til å lage drama *flire* I'm learning to /ignore and /care. Yup.

Nååå blir det parkpilsing så fort jeg får de krykkene! Yea!

2010-07-19T23:55:00.002+02:00

Hjemme fra nok en flott helg i Trondheim!

Timeplanen min fremover er full av ting, det føles litt rart. I morgen er det legetime, før jeg skal til tante Tone og passe Rubia frem til torsdag ettermiddag. Så hjem igjen. Psykologtime på fredag morgen, så fordrive tid frem til Kristian kommer på ettermiddagen/kvelden en gang. Vi camper hos snilleste Lars og Eline <3 Saviours of the week (or just my everything?)!

Uken som kommer etter det har jeg ingen konkrete planer for annet enn å flytte resten av tingene mine ut fra Gamlebyen, og gjøre ferdig vasking og rydding av den.

1.august flakser jeg, mamma og Mariann avgårde til en liten gresk øy og blir der en ukes tid. Så er jeg hjemme i 10 dager med uspesifisert innhold, før jeg flakser avgårde til Litauen på festival :D Glede seg litt? Jaaaa!

Men jeg må se å huske å sende flere mailer og sånt ang hybel/bofellesskap i Trondheim. Og manne meg opp til å ringe han karen jeg fikk nummeret til av Vegard. Jeg hater å ringe ang sånt...men jeg får dobbeltsjekke navnet med Vegard først, finne ut hva jeg skal si/spørre om, og bite tennene sammen. I.WANTS.APARTMENT!

Nå...skal jeg dille litt rundt på nett før jeg skal lese, og så sove. Egentlig hadde det vært godt å få hvile hjemme en dag og, men sånn går det når man reiser rundt i histen og pisten!

...dette ble et relativt "happy" innlegg. Feelingen fra helga sitter igjen I guess. Selv om angsten og hjertebanken for å være i Oslo igjen tar over mens jeg skriver. Forhåpentligvis får jeg noe for det i morgen gitt! *nodnod*

2010-07-15T14:01:00.002+02:00

..det skuffer meg at folk jeg kjenner godt tror jeg skriver alt i bloggen min. Jeg skriver ikke halvparten en gang. Greit, å ta ting "for god fisk" var kanskje et dårlig uttrykk. I accept that. Men jeg fant ingen bedre måte å uttrykke meg på.

Jeg og Remi har snakket. Mye. Om mye forskjellig. Om at jeg følte at jeg "straffet" ham når jeg ikke orket arbeide med forholdet eller å gi alt jeg kunne gitt. At jeg syns det var lettere å heller bli liggende i senga og deppe. Jeg er fullt klar over det. Ingenting som har blitt fortalt meg av andre har forundret meg i det minste. Jeg tror folk tror jeg er dum eller noe. Jeg er fullt klar over alt jeg har gjort eller sagt i mitt liv, og virkningene av det.

Og at jeg må "skjønne at jeg må slippe Remi, ikke kontrollere ham"? SELVFØLGELIG vet jeg det. Det betyr derimot ikke at det er lett. Og hvis dere visste, bare VISSTE, hvor stolt Remi sa han er av meg for at jeg i det hele tatt har kommet så langt på visse ting som det jeg har gjort, så hadde dere skjønt at dere har ingenting å si.

Er det virkelig så mye å SPØRRE eksen sin om å gi meg litt tid på visse ting? For det var det jeg gjorde. Jeg SPURTE pent. Face to face even. Og han sa at ja, det kunne han gi meg.

Alt han sa til meg var at "finner du deg ny kjæreste vil jeg ikke høre om det på en stund". Og det har jeg respektert. Er det galt og nå da?

Herregud. Dette er et brudd mellom meg og Remi. To personer. Og vi snakker om det. Mye. Selv ikke jeg, som prøver å fokusere på å gå videre selv om det er hardt, hopper ikke bare videre uten å bry meg om hva som skjer med ham, både mentalt og ellers.

Jeg er skuffet. Dypt skuffet. Jeg trodde virkelig dere kjente meg bedre. Obviously not. Jeg er klar over at jeg vanligvis er veldig åpen om ting, selv her i bloggen. Men denne ene gangen når jeg har valgt å holde visse ting privat kommer folk og antar i histen og pisten?

Gawd.

2010-07-13T14:50:00.002+02:00

Og det blir opp til Trondheim igjen på fredag med tog etter psyk.timen. Yay! Føler jeg trenger det nå gitt!

Jeg var flink i går. Stakk til leiligheten i Gamlebyen, gikk tur med Ozzy, møtte Maiyah, og hjalp til med å rydde og sånn. Fremdeles vanskelig, men tvang på maska, ingen tårer denne gangen.

Jeg skulle bare ønske jeg slapp å ha mareritt om panikkscenarioer hver eneste natt..det motvirker alt jeg kjemper for, for når jeg våkner er jeg like redd som jeg var før jeg kjempet ned tankene.

Det begynner virkelig, virkelig å slå meg hvor rart det er å ikke ha Remi i livet mitt på den måten jeg er vant til. Bittersweet må jeg innrømme, selv om jeg ofte bare klarer å huske de GODE tingene. I guess that's how a mutual breakup is supposed to be after a long relationship? I wouldn't know, haven't had this happen before..

Nei...Trondheim til helgen, fokus settes der.

2010-07-11T21:47:00.002+02:00

I dag var en av de mer jævlige dagene i livet mitt. Etter å ha pakket 4 bagger med klær og ting og tang, hatt x antall sammenbrudd, hatt det gøy i badekaret med å kutte opp armen, grine meg rød i trynet og skjelve meg til hyperventilasjon, så tok vi en kjøretur og snakket litt. Jeg er mer beroliget etter praten, og jeg håper han holder løftet han gav meg.

Det er veldig klart at jeg fremdeles elsker Remi. det kommer jeg sikkert alltid til å gjøre på en måte. Men vi fungerer ikke sammen, og kommer ikke til å gjøre det. Så jeg må fokusere på å gå videre.

Jeg lot ham vite at det er en jeg er intressert i, oppe i Trondheim. Og at jeg har holdt det low key, og distansert pga ham. Han sier selv at jeg ikke trenger det...så da får jeg ta det for god fisk da.

Men uansett om man er nyforelsket eller ikke...så sitter minner..følelser..jeg kommer til å bruke tid, som sagt.

2010-07-11T12:36:00.002+02:00

Jeg vet egentlig hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg har ligget og tenkt på det i hele natt. Hvorfor reagerer jeg så sykelig.

Det har gått for fort. Jeg finner ut en dag at de skal snakke sammen, og så er det potensielt snakk om å møtes pga Ozzy (noe jeg ikke ser pointet i ettersom det snart er 5 år siden det ble slutt mellom dem), og da kan jo alt mulig rart balle seg på innen et par dager! Det er hvertfall sånn det føles ut for meg.

Det har bare gått to-tre uker siden det ble slutt. Etter 4,5 år er det en veldig, veldig kort stund. Jeg er ikke vant til tanken på at Remi ikke er "min". At jeg ikke skal ha noe med saken å gjøre. But can you blame me? I still do love the guy. I still do care. Jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes, men det er de ikke. Og det er ingenting jeg får gjort med det, annet enn å gå videre.

Men sånt tar TID. Lang tid!

Vær så snill. Bare gi meg tid...når en del tid har gått kan du gjøre som du vil. Men gi meg tid. Jeg ber på mine knær. Jeg orker ikke mer.

2010-07-10T21:56:00.002+02:00

Jeg tror virkelig ikke jeg er sunn for meg selv. Og jeg tror det var veldig riktig av meg og Remi å gjøre det slutt. Og at jeg klarte å ta initiativet til samtalen som ledet dit.

Jeg klarer ikke tanken på visse ting, selv om det er slutt. Ja, det er greit at han snakker med eksen sin på msn. Jeg har klart å omstille meg til det. Men panikken over at hun plutselig kanskje skal ville komme på besøk for å leke med Ozzy sendte meg inn i et hyperventilerende, skjelvende, kvalmende angstanfall. Og selvfølgelig lot jeg det gå utover Remi. I'm such a fucking idiot, klarer ikke kontrollere paranoiaen og sykdommen min. Jeg føler meg som den største dritten i verden.

Vi skal snakke om det i morgen når vi skal rydde og vaske leiligheten i Gamlebyen. Kan ikke si jeg gleder meg. Det har tatt meg to-tre timer å roe meg ned etter telefonsamtalen. Det kommer til å gå hardt innpå meg psykisk å ta enda en samtale i morgen. Men det er ikke fair å nekte. Han må kunne gjøre som han vil. Han er ikke min lenger, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

Men faen så vondt det gjør.

2010-07-07T16:43:00.001+02:00

Hjem i kveld. Kan ikke si jeg gleder meg, men jeg må hjem og ta fatt på flytting av saker og litt forskjellig. Hva jeg skal gjøre i helga aner jeg ikke. Står mellom Oslo Zombiewalk, park, besøke tanta mi, rydde leiligheten i Gamlebyen, eller sitte hjemme foran dataen.

Help??

2010-07-06T17:29:00.002+02:00

Mjuff. Hjem igjen i morgen. Does not want to. Men på den lyse siden, så skal jeg sende ut sånn ørten mailer til folk med ledige hybler i Trondheim når jeg kommer hjem! Gleder meg bare mer og mer til å flytte ^.^

I mellomtiden blir det nok lite WoW'ing og sosialisering på meg. Jeg har fremdeles masse igjen å gjøre med å flytte ting fra leiligheten i Gamlebyen og hjem til mamma og pappa. Og flytte alt opp til Trondheim når jeg har funnet et sted.

Jeg satser på å finne en hybel til under 4000 i mnd. Om jeg klarer det trenger jeg ikke søke om bostøtte hos NAV helt enda, så da kan jeg ta det etter jeg har meldt flytting og kan gjøre det med NAV her oppe. Utifra hva jeg har hørt er de litt greiere å ha med å gjøre enn NAV Oslo.

Jeg lurer egentlig litt på hvorfor DPS'en på Tøyen ikke har ringt meg enda. Jeg ringte dem og sa at postmannen kommer seg ikke inn hos oss for å levere post, og at jeg ikke bor der lenger, så jeg får ikke posten min, så om de kunne ringt eller sendt en melding eller en mail ang timer/whatever, så hadde det vært flott. Jada, det skulle de gjøre. Jeg har ikke hørt en dritt. Jeg vedder på at jeg kommer til å få ørten regninger når posten endelig kommer frem, fra timer de har satt opp, og så krevd penger for fordi jeg ikke har kommet ettersom jeg ikke har visst om dem. Og det etter jeg har ringt og SAGT i fra at jeg IKKE får post for øyeblikket -.- Jeg må vel ringe igjen i morgen eller torsdag -.- Asshats.

Erh. Det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om, men er det det ble til *flire* Nå er det på tide med...anime...og...støff..og..Guitar Heroes Metallica.. Og SÅ blir det filmkveld hos Linn og Alex igjen! Lurer litt på hva vi skal se, og hva de serverer, men det blir sikkert spennende ^.^ Yaay!

Jeg savner vennene mine i Oslo though. Det finnes grunner til at jeg IKKE har lyst til å flytte ut av Oslo også. Men jeg er såppass egoistisk nå at jeg gjør det likevel. For jeg tror virkelig, fra bunnen av min sjel, at det er det beste for meg nå. Det er så mye dritt og møkk i Oslo som kroppen og sinnet mitt reagerer på enten jeg går inn for det eller ikke. Hver gang jeg kommer tilbake legger det seg en dyne av stress, angst og depresjon over meg. Jeg kan ikke ha det sånn lenger, ikke faen om jeg klarer å bli frisk, videreutdanne meg og få meg en jobb når det er sånn. I need my breath of fresh air. And that means getting out of that town. Og når alternativet er såppass fristende og, da går man for det. Sikkert mange som mener det er feil av meg, men faen heller. Jeg har vært syk og stuck i den byen og det miljøet så lenge jeg kan huske. Jeg vil ut. Jeg vil bli bedre. Call me an escapist, I probably am. But then, it works, so FU.