Da har jeg mekket meg en ny blogg. De som vil ha adressen til den kan sende meg en mail på lady_of_lorien_87@hotmail.com, eller på FB :)

Jeg begynner å lure på om jeg skal bytte blogg-platform eller ikke. Starte en helt ny en (igjen). Det er både viktig og uviktig for meg å ha lesere, og jeg aner ikke om jeg har noen her sånn bortsett fra de jeg VET leser. Jeg tror det kommer av den teite "jeg vil også ha et tonn kommentarer"-demonen som dukker opp i hodet mitt noen ganger. Fy faen for en usaklig demon! Men det kan også ha noe med å gjøre at de jeg kjenner som blogger har et mye større blogg-nettverk enn meg, og jeg vil også gjerne ha et. Flere blogger jeg kan lese, følge med på, kommentere på, og få støtte tilbake. That sort of thing.

Jadda, vi bare babler. Straks skal jeg stikke hjem til mamma og pappa igjen, men kvelden i går var fantastisk ^^ Jeg bare utsetter litt fordi jeg ikke har lyst til å ta offentlig transport :P men må nok straks.

Ja.

Jeg fikk et spørsmål av psykologen i dag som jeg ikke helt vet hva jeg skal svare på. Jeg har tenkt og tenkt, men kommer liksom ingen vei, rett og slett fordi jeg ikke ser noen vei.

Det er det skumle spørsmålet: Hva tror du skal til for at du skal bli frisk?

Jeg måtte ærlig talt si som sant er, at jeg aner ikke. Hadde jeg visst det, så hadde jeg gjort det. Jeg har en liten anelse om at det involverer mye viljestyrke, god hjelp, og tid. Men det er også alt. Sette seg delmål er vanskelig når man ikke ser lenger frem enn nesa si når det gjelder det å bli frisk.

Jeg har hatt forskjellig hjelp i mange år. Gode psykologer alle jeg kan huske. Men ingen har gjort meg noe merkbart bedre. "En behandler som følger deg gjennom lang tid" sa psykologen. At kanskje det ville utgjøre en forskjell. Men hvordan jeg skal få til det aner jeg ikke. Jeg mister henne når jeg får psykolog på Nidaros DPS. Jeg har hun jeg har nå fordi de ikke følte de kunne la meg gå å vente uten hjelp og diagnostisering (diagnostisering er vi så og si ferdig med, og jeg venter på svar ang hva hun bestemte seg for). Hva en eventuelt ny behandler sier ang behandling, medisiner, rutiner, taklingsmetoder, mestring...det aner jeg ikke. For de spør alltid MEG hva jeg tror vil hjelpe. Og jeg syns ikke noe av det jeg har lært hittil gjør noe annet enn å få meg gjennom øyeblikket der og da. Det kurerer ingenting. "Tving deg selv til å tenke positivt og annerledes" er det jeg alltid har fått beskjed om, og fremdeles får beskjed om. Men jeg får det ikke til. De negative tankene har vært med meg så lenge, og jeg klarer ikke overdøve dem. Noensinne. Uroen, angsten, bekymringene, paranoiaen, depresjonene. De har vært der så lenge jeg kan huske, og har alltid gradvis blitt værre når noe skjer som ikke er bra. Jeg klarer fint å grave meg selv lenger ned, men opp igjen? Nei. Uansett hvor mange gode ting som skjer, så klarer jeg ikke lære av dem, tro på dem, føle dem ordentlig.

Jeg har ikke gitt opp, jeg kjemper på. For jeg vil ikke ha det som jeg har det. Men jeg kan ikke si jeg har store forhåpninger eller tro på at det vil virke. Jeg har blitt værre og værre de siste 10-12 årene, og jeg føler når jeg ser på hvordan ting går at nedoverbakken bare fortsetter. Jeg vil virkelig ikke gi opp, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg kan mye teori, men sette det ut i praksis? Har jeg engang evnen til det? Det er sånn med så mye, jeg kan teorien bak det, men får det ikke mer enn halvveis til uansett hvor hardt og lenge jeg prøver. Og jeg føler det er sånn med dette og. Jeg aner virkelig ikke hva slags hjelp de kan gi meg som vil gjøre meg merkbart bedre i fremtiden, eller hva de kan gjøre i mellomtiden for at jeg ikke skal bli så deprimert at jeg gjør noe jeg ikke kan ha ugjort.

Er det noen der ute som har løsningen? Funker teorien for dere? Er det meg det er noe ødelagt, noe galt med, siden år med terapi og teori og mestringsstrategier og medisiner og annet mulig ikke virker?

Jeg skal la være å skrive mer nå. Jeg vil prøve å kose meg med Kristian før jeg reiser bort i jula.

Da reiser jeg tilbake til Oslo i morgen ettermiddag og blir til den 26. Skal bli koselig, men gruer meg litt og. Mamma er så bekymret, og da VET jeg det blir mye mas om psykdom. Og det er slitsomt. Men men, jul er koselig.

Det blir mange innlegg for tiden virker det som. Er så mye jeg ikke klarer å bare ha inne i hodet mitt.

Jeg knakk når det gjaldt å spise, og har spist som en gris siden. Over en halv grandis, og nå pasta. Magen blåser seg opp igjen, men jeg klarer ikke stoppe. Hvorfor klarer jeg ikke bare spise balansert :( Det er så frustrerende, for jeg vet det jeg gjør er feil, spesielt hvis jeg skal ned i vekt. Hjelper ikke med starve/binge/starve/binge annenhver dag...

Jeg håper jeg klarer å muntre meg selv opp litt når Kristian kommer hjem. Jeg har vært så nedfor i dag at jeg har ikke klart noe annet enn å dytte ham vekk og være panisk og småsint (på meg selv, men det går jo ut over ham...)

Sliten...

Something broke. And I dunno how to fix it again.

Jeg klarer ikke spise. Klarer ikke bli tatt på. Vil ingenting. Vil ikke være sammen med noen, vil ikke være alene, ingenting. Jeg er så sliten. Og fasaden KAN IKKE sprekke. Jeg drar til Oslo om et par dager. Den SKAL IKKE sprekke.

...hjelp...

Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det virkelig ikke. "Da drar jeg ut igjen, blir ikke sen, blir ikke full." Løgn. Løgn løgn løgn løgn.

At jeg ikke kan lære. Det skjer jo hver eneste gang. Løgner og brutte løfter. Dumme fylleunskyldinger. Spørsmål gang på gang, fordi han glemmer svarene.

DIN FAKKINGS LØGNER!

Jeg hater kroppen min. Sånn virkelig. Jeg har aldri sett den se ut som den gjør nå, ekkel, feit og slapp over alt. Tilogmed armene mine har blitt større. Jeg får ikke på meg klærne mine lenger. Jeg har to, bare TO, bukser som jeg får igjen eller over hoftene mine. Jeg klarer ikke se på meg selv i speilet lenger engang, blir så fysisk kvalm at jeg kaster opp.

Jeg klarte ikke ligge ved siden av kjæresten i senga i natt engang, for da holder han rundt den ekle, store kroppen min. Jeg taklet det virkelig ikke. Så jeg ble liggende våken hele natta og klarte ikke komme meg opp og avgårde til psykologtimen min engang. Jeg føler meg så ekkel, jeg vil ikke at verden skal se meg være sånn.

Jeg føler at jeg har ikke spist så mye. Spiste nesten ikke når jeg var på A3, spiste en del på lørdagen som var... men ikke noe særlig siden det. Stort sett bare en liten middag. Så hvorfor har jeg ikke gått ned? At all? Jeg beveger meg konstant, selv når jeg sitter. Jeg gjør situps og jogger stillestående når Kristian ikke er hjemme. Og jeg har ikke gått ned 100g engang.

"Begynn å trene" sier alle. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg liker ikke trene, og når man ikke liker det, hvorfor gidde? Helt alene? Uten noen? Det at jeg da kanskje går ned i vekt er ikke nok motivasjon for meg. Ingenting er det. Motivasjon, som jeg har nevnt tidligere, er ikke i mitt vokabular. Jeg har ingen drivkraft, selv når jeg ser fordelen ved å gjøre noe. Og det er vanskelig. Veldig vanskelig.

Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Ting går bare nedover og nedover. Og jeg vet ikke hvor lenge fasaden holder. All energien jeg sparte opp, alt håpet jeg fikk når jeg var på A3, det er borte igjen...

Ups and downs

Så...jeg er ikke helt sikker på om jeg skal si at helgen var bra eller ikke. For ting er jo alltid bra helt til det går skikkelig på trynet. Og det gikk på trynet. To ganger. La meg starte med fredagen.

Selin kom tidlig på morgenen, og vi hadde døgnet, så vi sov vekk mesteparten av dagen. Sto opp, dusjet, fikset oss. Skulle til Sa&Su, party for at Su ble utskrevet. Jeg var fornøyd med antrekket, men usikker. Det var mer fashion, ikke alternativ stil. Selv om jeg visste jeg så bra ut, følte jeg meg så annerledes. Og jeg var redd for at til tross dresscode: finklær, så kom jeg til å være overpyntet. Og det stemte jo selvfølgelig. Men jeg trosset tanker om å dra hjem og skifte, og feiret i vei. Helt til jeg ikke klarte mer. En haug av mennesker jeg IKKE kjente, jeg følte at alle klarte å snakke, kose seg, og ha det så mye bedre enn meg. Og jeg må inrømme at jeg fikk panikk da tanken "Su har klart å bli frisk, men ikke jeg, uansett hvor hardt jeg kjemper", satte inn. Det endte med gråteanfall, og St måtte kjøre meg hjem. Flaut. For å si det mildt. Spesielt når folk ringte og ønsket at jeg skulle roe meg og så komme tilbake, mens jeg ville bare bli borte. Endte med at jeg sovnet.

Brukte dagen på lørdagen til å prøve å samle meg selv igjen nok til å takle kvelden i vente. Stresset i vei med å fikse meg, lage 2 pizzaer og underholde gjester som kom, alt på alt for kort tid. Når jeg endelig var ferdig med alt og skulle slappe av og nyte resten av kvelden var jeg stresset out of my mind, og det tok en stund før jeg klarte å slappe av. Men resten av vorset ble vellykket :) Fikk et skjørt fra L.E, 500 kr gavekort på tatovering hos L fra L&A. Så var det ut. Møtte enda mer mennesker, mer gratulasjoner. Men jeg skulle aldri ha gått opp på bakrommet. Jeg så noe jeg ikke var helt enig i, og ble lei meg. Følte at jeg hadde blitt løyet til. Så full og lei meg som jeg var klikket jeg i vinkler når K begynte å snakke med mennesker jeg ikke kjente om meg og mine problemer og at han var så "fuckings lei det hele greia" at jeg bestemte meg får å gå. Uten nøkler noe sted. I alt for lite klær. Dørvakten var oppmerksom og stoppet meg før jeg kom så langt. Heldigvis var det nesten stengetid, så ikke så mange som så på meg. S og St samlet sammen tingene mine og fulgte meg hjem til K. Y tok en spasertur med K, og det endte med at jeg for rett i dusjen med barberbladet mitt. To ganger. Som vanlig ikke dypt eller noe, men for mitt formål mer enn nok blod. La meg på gulvet med en dyne, sammen med søppelet, for det var der jeg følte at jeg hørte hjemme. K var sur og full og forvirret, mens de andre prøvde å forklare ham hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Jeg tror ikke han forstår. At all. Hvor redd jeg er for løgner, hva jeg tar for en løgn som andre mennesker kanskje ikke gjør (selv om psykologen sa det var forståelig og hun hadde tatt det som løgn og), og at jeg var forbannet over at han hadde sittet og klaget og utlevert meg og mine problemer til (for meg) vilt fremmede folk som ikke hadde noe med det. Det er greit at JEG snakker om meg og mine ting, men han har INGEN rett til å gjøre det. At all. Psykologen min ble mildt sagt sur, og sa at sånn skal det hvertfall ikke være, da skal jeg heller droppe å fortelle ham om problemene mine hvis han skal sitte og si de videre så fort han blir furt. Og det er jeg enig i.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde roet meg ned hadde det ikke vært for Y. Han kom inn, ventet til jeg ikke klarte å holde fingra så langt inne i øra lenger, og roet meg ned. Snakket. Både om det som hadde skjedd og generelt hvordan jeg har det for tiden. Masse varme klemmer. Han tvang meg til øyekontakt, og av en eller annen grunn var det ikke like ille som det pleier. Må ha hatt noe å gjøre med omsorgen og forståelsen som rett og slett lyste i øynene hans. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at han var der for meg. Fikk til slutt kommet meg i seng. K var fremdeles full, og smålig innpåsliten, men fikk sove til slutt. Søndagen gikk treigt forbi, avbrutt av en tur på Løkka for kaffe på kvelden. Så prøvde vi å se film, men sovnet nesten fra den, så det ble leggetid i stedet. Mandag morgen dro S hjem *snufs*

Jeg vet K leser dette. Og at han kommer til å reagere somehow på hva jeg har skrevet. Men det er min blogg, mitt syn på alt som skjedde den kvelden, og det velger jeg å skrive om. For jeg trenger det. Og sånn er det med den saken.

Wuhu, jeg fyller 23 år i dag! Ehm, ja. Jeg er ikke så glad i bursdagen min, men jeg har da bestemt meg for å feire.

Ble skrevet ut fra A3 i går, men med tett oppfølging og en timeplan for uka som kommer så jeg skal holde meg i aktivitet. Nå sitter jeg og Kristian og diller på nett, vi skal holde oss våkne til halv 7, for da kommer Selin med bussen :D Jeg drakk litt for mye energidrikker litt for fort tror jeg, og endte med å måtte tusle (les: kjempe) meg ned på 7/11 og stå i kø med et tonn fulle mennesker for å få meg smertestillende. Hodepine på grense til migrene ftl -.- Men det begynner å bli bedre nå.

I kveld skjer det ting, og i morgen skjer det ting. I morgen skal det være bursdagsvors til Hellfire's BatRave her hos Kristian, og det kommer en masse folk ^^ Gleder meg, og håper jeg har ladet opp nok energi til å klare kvelden uten problemer. Ting har vært litt vanskelig med tanke på hva jeg skal ha på meg osv, men det får bare være. Jeg har funnet et alternativ, og holder meg til det.

Etter alle beregninger skal dette bli en bra helg, så jeg håper hodet mitt er med på det :)

Whoopdeedoo -.- Jeg har fått svar på noen av blodprøvene mine, og det viser seg at det er sannsynlig at jeg har subklinisk hypotereose (do a Google, orker ikke forklare). Så da vet jeg at det er lavt stoffskifte i vente på meg med årene altså *sukk* Jeg får bare gjøre som mamma sier og snakke med legen ang eventuelle medisiner osv. Jeg har mange av symptomene på hypotereose, og selv om det ikke er helt på stadiet av full hypotereose enda, så er det i slekta og jeg kommer nok garantert til å få det ><

Det er jo ikke the end of the world. Og kanskje jeg blir bedre og får mer energi om behandling er vellykket. Men det er enda en diagnose å forholde seg til, enda noe den teite hjernen min kommer til å tenke på og bekymre meg over. Og det inkluderer en del regelmessige undersøkelser og blodprøver gjennom resten av livet.

Muu...

Strikke strikke!

Jeg har hatt enda en lang og god samtale med behandleren jeg har fått her. Det kartlegges og undersøkes og spørres i vei, og jeg må si vi har en god tone, jeg liker henne. Så ser frem til neste gang.

I morgen skal jeg inn til...eh, tror det var EKG de sa... Enten det eller noe lignende hvertfall. Japp. Så det blir jo intressant.

Jeg og Karine var ute og lekte snømenn...kvinner... på vei til butikken i sta <3 Koselig! Jaaa!

Humøret mitt er relativt godt det, og selv om tanker trenger på i tidene jeg ikke er opptatt, så vil jeg si at jeg føler meg mye bedre og ser veldig frem til helgen selv om det kommer 2 viktige mennesker mindre enn planlagt. Men det får så være, jeg ser dem før jul uansett ^^

JEG SAVNER DEG ELINEEEEE!

Jeg vil ha tevann >< hvordan kan de la det stå tomt så lenge når jeg har vært ute og spurt etter det flere ganger er beyond me. Men jeg VET en satte på nå i sta *gå å sjekke*

***

Endelig! Jeg vet de ikke setter ut kaffe etter 8, men å glemme tevannet, det er krise for Truder. Rett i koppen tomatsuppe og et ostehorn = fin kveldsmat!

***

Jeg merker at jeg lengter litt hjem, om en bare fordi da kan jeg gjøre som jeg vil, gå ut når jeg vil, dusje stort sett uten å måtte tenke på at det er 16 potensielle andre mennesker som kan gjøre at den er opptatt. Småting. Men sånn er det.

Jeg aner ikke når jeg skal skrives ut, eller hvor lenge jeg trenger å være her. Dagsformen går opp og ned, og selv etter en fin dag som i dag er fremdeles tankene ganske påtrengende. Ble litt lei meg ang noe jeg ikke ønsker å nevne, og plutselig usikker ang en annen ting, så det er litt krangel og forvirring mellom fornuft og psykdom akkurat nå. Men jeg får se hva tiden bringer ang begge tingene og håpe alt ordner seg.

Strikke mer nå.

Innleggelse

Jeg har skrevet mye i Word nå som jeg ikke har hatt internett, med intensjoner om å poste det her når jeg fikk det. Men jeg tror jeg dropper det. Er noen spesielt intresserte får de heller be om det på mail.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli her. Jeg har perm i helgen grunnet bursdag, og jeg får lov å dra ut alene ettersom de værste selvmordstankene og planleggingen av det har gitt seg. Jeg skal hjem til jul og, om jeg ikke er utskrevet innen da, så er det hvertfall på perm.

Hadde min første samtale med lege og behandler i dag, og den var lang og hard. Men det kom mye godt ut av den. De hørte virkelig, spurte om ting jeg hadde glemt eller om ting de lurte på. De behandlet meg ikke som et barn, stolte på det jeg visste om meg selv og på kunnskapen jeg har tilegnet meg og psykdommen min. Jeg følte jeg ble tatt på alvor, at de skjønte at jeg trengte hjelp og har det vondt selv om jeg ikke viser det. Og at jeg har godt av å være her og ikke hjemme i hverdagen min. Det blir sendt henvisning til dps, og det skal legges en klar behandlingsplan i løpet av de nærmeste dagene, som inkluderer en utredning ang medisiner. Jeg er positivt innstilt til dette så mye som det går ann, og det er et svakt, svakt lys borte i gokk et sted, der jeg trodde det bare var en sort vegg. Men det er altså et lys et sted, så det betyr at det er ingen vegg, det er åpen luft, og sikkert en slags vei av noe slag. Jeg skal komme meg noe sted, jeg skal bli bedre. Og det føles godt.

Da har jeg vært på legevakta. Igjen. Og skal til det ambulante akutt teamet på Nidaros DPS i morgen grunnet bekymring ang selvmordstanker. Det er bare en utredningssamtale. Kommer sikkert ikke til å skje en dritt nå heller.

Jeg fikk ett eller annet å sove på. Ikke sikker på om det var Sobril eller Vival, og aner ikke hvor mange mg det var. Sitter å venter på at jeg skal kjenne noe. No luck so far...

Det er så pointless...sitte der hos legen og bare se i gulvet. Nei, jeg føler ikke for å leve for tiden. Nei, jeg har ikke kuttet dypt. Nei, jeg tror ikke jeg faktisk tør å ta livet av meg. Nei, jeg har ikke prøvd, det er bare med tankene.

Jeg takler ikke hverdagen, og tør ikke prøve å gjøre noe ut av dagene heller. Er så vidt jeg tør å gå på butikken. Jeg vil ikke møte folk, ikke game, ingenting. Jeg bare sitter der, rister på hodet når Kristian spør meg om ting. Vil ikke snakke, hjelper aldri uansett. Og det får meg til å tenke...hva annet skal dps'en tilby meg enn samtaler? Sånn, virkelig? Er det noe i det hele tatt som de kan GJØRE, eller få meg til å gjøre? Jeg orker og klarer ikke gjøre noenting...

Jeg gir snart opp her...

Jeg hærpa barberbladet til Kristian. Satt meg i dusjen. Did what I needed to do.

And it's not enough. Never enough.

Jeg orker ikke mer...

Jeg vil opp og ut av det sorte hullet mitt... men jeg får ikke til... hjelp...

Tanker

Jeg skrev dette for meg selv her om dagen.. så poste dette også. Beklager for to lange innlegg på rappen, jeg har ikke hatt nett og tid til å blogge for tiden, så mye som vil ut..

"Noen ganger lurer jeg på hvem jeg hadde vært om visse hendelser i livet mitt ikke hadde skjedd, eller hadde påvirket meg på en annen måte. Hadde jeg vært like sjenert? Hadde jeg vært like paranoid, redd for løgner? Hadde jeg hatt samme stil som jeg har nå, de samme vennene?

Sannsynligvis ikke. Du er hva livet gjør deg til, på godt og på ondt. Det er mye jeg liker ved meg selv sånn jeg er nå, og jeg tror ikke jeg hadde hatt de samme egenskapene jeg har nå hvis jeg ikke hadde vært gjennom de tingene jeg har opplevd. Men likevel, noen ting skulle jeg ønske jeg aldri hadde måtte opplevd.

Jeg sliter med å akseptere affeksjon. Det er noe jeg har lagt veldig merke til i det siste. At han sier han er glad i meg hele tiden, klemmer på meg, kysser meg, sitter og ser på meg… alt blir liksom litt for mye, litt for intenst. Jeg er vant til at romantikk og ømhet er sjeldne hendelser som man må ta godt vare på, for det er langt mellom dem. Etter over fire år med et forhold der kyss kunne telles på en hånd i løpet av dagen, så er jeg ikke vant til så mye som det jeg får nå. Folk syns kanskje jeg bare burde være glad og fornøyd med å få så mye oppmerksomhet av kjæresten min, men for meg blir det nesten kvelende. Å høre ”jeg er glad i deg, jeg elsker deg” førti ganger om dagen, og å måtte svare med noe annet enn et smil eller et nikk hver eneste gang, det er så uvant at jeg blir ukomfortabel av det. Jeg føler meg så slem fordi jeg ikke sier det like ofte, eller fordi jeg ikke vil sitte og kose hele tiden. Det er så mye som faller naturlig for ham, og sikkert for andre mennesker og, som jeg føler meg totalt ukomfortabel med fordi jeg ikke er vant til det. Og det føles så galt, så slemt, for han forstår ikke, blir bare oppgitt.

Han sier han skal ”forandre” seg. Men det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil bare at det ikke skal være så intenst så ofte, for jeg takler det ikke. Samtidig vil jeg at jeg selv skal forandre meg, jeg vil ikke at han skal måtte forandre seg på mine vegne, det er ikke riktig det heller. Jeg brukte så lang tid på å prøve å få Remi til å forandre seg. Eller, ikke til å forandre seg akkurat. Mer å være den personen jeg visste han kunne være, bare oftere og mer etter min smak. Jeg vil ikke gjøre samme feilen her.

Ikke gjøre samme feilen. Det har slått meg at jeg er så besatt av å ikke gjenta gamle feil at jeg begår nye. Kristian er ikke Remi. Jeg er veldig klar over det. Kristian er alt jeg skulle ønske jeg hadde når jeg var sammen med Remi. Populær, aktiv i utelivet, mye aktiv, jobber, liker ting jeg liker. Men det er ikke hva jeg er vant til, og det er ikke sånn jeg trodde det ville være. Det er annerledes, og jeg klarer på en eller annen måte ikke helt å justere meg til det sånn som jeg skulle ville. Jeg er så vant til hvordan ting var med Remi at jeg har blitt sånn. Jeg trodde det at jeg var annerledes enn Remi. Mer sosial, aktiv, populær, listen var lang. Men når jeg ”blir” den jeg trodde jeg var med matchende kjæreste, så er det ikke sånn jeg er likevel. Det føles ut som om det bare var et bilde jeg hadde av hva jeg VILLE være, hva jeg ønsket å være. Og nå som jeg må være det, eller kan være det, så får jeg det ikke helt til. Noe blir alltid feil. Jeg skjønner det ikke, og det plager meg. Er det sånn for alle andre og, eller er det bare meg det er noe galt med? Jeg vet virkelig ikke.

Andre ganger lurer jeg på hvordan andre mennesker tenker. Hvordan de føler. Spesifikt glede. Jeg har et bilde i hodet av hvordan glede skal føles, hvor intenst det skal være. Og jeg har et bilde av hva jeg ser som et normalt, gledesrikt liv. Jeg er så langt fra det som kan være, men noen ganger lurer jeg på om det er med dette bildet som det er med andre bilder jeg har. At de er for stiliserte, ikke korrekte, noe jeg tror eksisterer hos de fleste, men som få, om noen, har. Har mennesker det virkelig sånn, er følelser virkelig så intense som de beskrives av andre mennesker? Hele livet mitt har jeg vært ganske nøytral. Jeg føler sjelden en god, varm følelse inni meg når jeg er glad, og aldri på høy styrke. Stort sett er følelsesspektrumet mitt ganske blankt og numment. Tomt. Er det sånn for andre og, eller er det bare meg, bare psykdom? Jeg vet rett og slett ikke.

Jeg tenker mye på døden for tiden. Og på det å dø. For meg er det noe ukjent, skummelt. Jeg har ingen tro. Hva skjer med meg når jeg dør? Hva skjer med MEG, med bevisstheten min, med det som er viktigst i livet mitt? Blir det bare borte? Hva er poenget med å leve hvis alt bare skal slettes? Jeg er livredd for å dø, for at den jeg er bare skal ta slutt. Noen ganger er jeg så redd at jeg tør ikke lukke øynene i frykt for at jeg ikke skal åpne dem noen gang igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg burde ta selvmord, for da VET jeg i hvert fall hva som skjer. Da vet jeg at ”ja, nå dør jeg”, istedenfor at jeg bare blir borte mens jeg sover eller er bevisstløs.

For tiden er det mye tanker om selvmord. Jeg finner plutselig at jeg sitter og tenker på hvordan jeg kan drepe meg selv uten at det gjør vondt, uten at det kan feile. Hvordan jeg skal gjøre det uten at noen blir lei seg fordi jeg er borte. Jeg ser liksom stort sett ikke poenget med livet mitt for tiden. Jeg kommer ingen vei, står bare på stedet hvil uansett hva jeg prøver på. Jeg kommer ikke forbi de store veggene. ”Angst.” ”Depresjon.” ”Paranoia.” De er der, i veien, for hver eneste ting jeg prøver på.

Jeg vet ikke jeg. Kanskje jeg ser for meg at livet skal være noe det ikke er. At det skal være fylt med spennende hendelser, koselige opplevelser, en haug av følelser. Eller bare generelt en følelse av ro, av verdt, av tilfredsstillelse. Kanskje det ikke er sånn det skal være, at det bare er noe jeg har drømt opp etter å ha sett en film for mye, lest en bok for mye.

Men jeg føler at jeg er feil. At jeg har feilet i livet. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal grave meg ut av det igjen om jeg har rett i hvordan jeg tror et liv skal være. Jeg sitter her nede i det sorte hullet mitt, uten tau eller stige. Hvordan jeg skal klatre opp, det vet jeg ikke.

Jeg har lyst å skrive mer, det får meg til å føle at jeg GJØR noe, selv om jeg bare sletter det igjen etterpå (eller kanskje jeg lagrer det og legger det i bloggen min senere, hvem vet). Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive uten å repetere meg selv.

Det får meg til å savne skolen merkelig nok. Skrive oppgaver, stiler, gjøre lekser. Den type ting. Men jeg vet det at det er bare et bilde av hvordan jeg pleide å være. Jeg klarer ikke skole lenger. Dedikere meg til studier av noe. Jeg klarer ikke fokusere, sitte med det lenge nok. Og det gjør meg trist. Veldig trist. Det var liksom det jeg var god til. Nå, nå er jeg bare en halfassed gamer som sliter med å se grunnen til å gå ut av senga om morgenen (les ettermiddagen). Det føles ikke riktig. Men jeg klarer ikke noe annet lenger, det er skummelt, slitsomt, gjør meg kvalm bare å tenke på å skulle jobbe eller gjøre noe der jeg ikke føler meg helt trygg eller flink eller… nei, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den følelsen jeg. Avmakt. Total avmakt."

Nummenhet.

Ting går virkelig ikke bra for tiden. Det går faktisk veldig, veldig rævva. Aner ikke helt hvor jeg skal begynne en gang, det er så mye kaos oppi hodet mitt.

Jeg har hatt praten jeg trengte å ha med Remi. Den var hard, men for det beste i lengden. Jeg kommer nok alltid til å elske ham. Og jeg har alltid visst med meg selv, at den dagen jeg eventuelt blir singel, og er frisk(ere), om jeg skulle hatt sjansen, så hadde jeg prøvd å få ting til å funke for oss igjen om han ønsket. Men han tror ikke det kommer til å skje, eller at han kommer til å ville om vi står der single begge to. Det var hardt å knuse det lille....jeg vil ikke si håpet akkurat. Eller drøm. Men jeg finner ikke andre ord for det. Jeg har alltid sett på ham som sjelevennen min, men jeg ble for syk og ødelagt, og har nå ødelagt det. Merkelig det at kjærlighetssorgen skal komme nå, et halvt år i etterkant. Men sånn er det altså. Dette har forsåvidt INGENTING å gjøre med forholdet mitt til Kristian. Jeg elsker ham. Enkelt og greit. Og jeg er ikke så trangsynt at jeg er villig til å kaste det vekk bare fordi jeg føler smerten av et brudd som allerede er lenge over. Men det gjør vondt, det gjør det. Mest skyldfølelse tror jeg. For at jeg ble for syk, for at det ødela så mye. Men gjort er gjort, jeg får bare gå videre.

Dette er da mest toppen av kransekaka. Psykologen min var syk på mandag, så ingen time, selv om den var sårt trengt. Jeg har totalt mistet viljen til å leve. Jeg ser ikke poenget lenger. Alt er bare kullsort. Alt gjør bare vondt, hele tiden. Jeg føler meg så verdiløs at det er skummelt, og jeg klarer ikke se lenger frem i tid enn et par uker (og det bare fordi jeg har bursdags og juleplaner). Jeg har helt mistet håpet på å noen gang bli noe. På noen gang å bli et menneske som fungerer i hverdagen.

Medisinene mine hjelper ikke. I det hele tatt. Jeg merker ingen bedring, om noe en forverring. Og vektøkningen takler jeg ikke. Jeg har gått opp 4,5 kg på tre uker...klærne mine passer ikke, jeg har tre bukser (max) å gå med fordi jeg ikke får dem opp over den store stygge feite rævva mi. Jeg takler det virkelig ikke. Jeg gikk tom for medisiner i går...og jeg gidder ikke hente ut nye. Ringer legen i morgen og sier det tror jeg. Og ber om hastetime. Jeg må bare klare å være våken om dagen først.

Jeg sitter mye i en nesten katatonisk tilstand for tiden. Snakker ikke, bare rister på hodet eller trekker på skuldrene. Jeg takler ikke nærhet, noe som går ut over ting med Kristian. Jeg prøver å sende ham hjem når jeg er hjemme, eller gå hjem fra ham, men det går ikke. Jeg holder maks et par timer før jeg må tilbake. Takler ikke være alene, jeg klarer ikke distrahere meg fra tankene mine lenger.

Selvskading har det heldigvis vært lite av. Men for feil grunn. Barberbladet mitt er for sløvt. Og jeg har ikke fått kjøpt et nytt eller en papirkutter. Og jeg er kresen må vite, må ha kontroll over hvor dypt det kutter, hvor vondt det gjør. Jeg liker ikke smerten, bare blodet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg... noen ganger tenker jeg at "hey, så suicidal som du er, så legger de deg sikkert inn, du trenger ikke si at du aldri kommer til å tørre å ta livet av deg selv om du ønsker det!" Men jeg vil ikke, ikke nå. Bursdagsfesten min er snart...og jul, hvor jeg skal hjem...og halvtårsdag med Kristian...og nyttår...og...

Jeg håper jeg ikke sprekker før da. Jeg vil oppleve disse tingene. Være glad, ha det bra. Jeg vil ikke avlyse dem. Herregud som jeg håper at jeg ikke bryter for hardt sammen...