Now I know at least. Jeg er den eneste som savner på den måten jeg gjør, men jeg er i det minste ikke glemt. Closure, you're welcome to arrive now.

Ting var bedre i går enn jeg trodde de skulle bli. Jeg var så langt nede når jeg kom hjem og skrev det forrige innlegget. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen, det er så fjernt akkurat nå.

Jeg fikk snakket med Kristian. Og med Remi. Og det hjalp. Jeg tror jeg virkelig trengte å slippe på trykket, og det hjalp og. Det er bare så rart å snakke med Remi så skjelden når jeg er vant til å være nær ham og snakke med ham hver dag. Jeg tror det er det som gjør det værst. Det og det at jeg føler savn av ham som person, og alltid kommer til å være veldig glad i ham, uten å vite om det er det samme for ham. Paranoiaen sier bare at "hah, han er glad for at han er kvitt deg". Og paranoiaen er sterk for tiden. Jeg håper vi får snakket mer, og at jeg får svar på de spørsmålene jeg har om han savner meg og osv. Ikke for at det skal være "omg, savn, so much, omg la oss prøve på nytt". Det er ikke det jeg vil. Og det er ikke det jeg vil høre fra ham heller. Vi sto nære hverandre. Lenge. Var viktige for hverandre. Jeg vil vite at jeg er savnet, at jeg er noe han er glad i. Det er alt. Makes sense? At least to me. At least at the moment.

Jeg er glad jeg har Kristian. Selv så forferdelig jeg er når jeg er syk, holder han ut med meg. Jeg klarte å bli hele natten i natt. Og det var ikke en kamp engang. Jeg sovnet i armene hans, og våknet der i halv tre tiden. Når jeg våknet, følte jeg meg varm. Tilfreds. Lykkelig. Sovnet ikke igjen, men lå å døste, slappet av. Strøk ham på ryggen, over håret. Tittet på ham, hørte på ham sove. Og det føltes så godt, så riktig. Det er her jeg skal høre til. Og etterhvert kommer min syke, teite hjerne til å skjønne det oftere enn en gang i skuddåret.


Sånn ellers hadde jeg det superkoselig hos Karine søte i dag :) Taco, film (Red Dragon, Hannibal Lector = drooool <3), og litt skravling. Det var så...avslappende, deilig. Og det hjalp på humøret til de tusen. Jeg er så glad jeg har vennene mine!


Nå sitter jeg å spiser Weetos :p Sove etterpå tenker jeg. Litt til hvertfall. Så håper jeg tiden fremover blir bedre. At jeg blir flinkere å være flink kjæreste. At jeg får pratet mer med Remi så ting ikke står uoppgjort, så ting ikke står uten svar og kommunikasjon. Despite at vi skjelden snakker, og at jeg bor i en annen by, så er han fremdeles den personen som kjenner meg best, og han er min beste venn. Always has been, always will be I think.

...jeg vet ikke hvor jeg skal starte lenger engang. Jeg er så sliten mentalt at jeg blir redd for meg selv. Jeg har en ting jeg trenger sårt å snakke om, og ingen jeg kan snakke med om det. Og ja, det dreier seg om Remi. Jeg trodde så lenge at han var the one and only. Og uansett hvor forelsket jeg er i Kristian, uansett hvor riktig det var å gjøre det slutt med Remi, så savner jeg ham. Hverdagen min er så annerledes, my rock is gone. Sure, I got new rocks now, but they're smaller and not so stable yet.

Jeg klarer ikke tilbringe hele natten hos Kristian lenger. Jeg får ikke sove. Begynner å tenke. Og uansett hvor mye det gjør meg vondt å tenke, hvor mye det kommer til å såre ham å inrømme dette nå, så klarer jeg ikke holde denne spesifike tingen for meg selv lenger: Når jeg er syk, så trenger jeg å føle meg trygg. Føle at jeg er hjemme, at jeg hører til, at jeg er ment å være der jeg er. Dette stedet, denne følelsen, var for meg Remi. I 4,5 år var det Remi. Og jeg har ikke kommet så langt at jeg føler denne tilhørigheten, denne følelsen av hjemme, hos noen andre enda. Ikke engang Kristian. Uansett om jeg elsker ham, vil være med ham. Når jeg blir så syk som jeg føler meg for tiden...så klarer jeg ikke føle at jeg hører til.

Harsh. I know. Jeg er en dårlig kjæreste. I know. Jeg var det for Remi, og jeg er det for Kristian. Egoistisk og jævlig. Uomtenksom. Men jeg er så sliten. Jeg har så lyst til å slutte å tenke, slutte...slutte å leve. Jeg er redd. Jeg føler meg ikke trygg noe sted lenger. Og jeg føler meg som verdens verste menneske for at instinktene og tankene mine når jeg har det sånn sier "Remi, redd meg" og ikke Kristian.

I don't deserve to live anymore. Hjelp meg...

Jeg er så lei av å krangle med meg selv. Om alt. JEG ER SÅ FAKKINGS LEI!

Hvorfor er det ingenting som hjelper lenger? Jeg er så sliten...

Jeg blir så forbanna noen ganger. Jeg tilbyr meg å gjøre ALT jeg kan for å redde kvelden, men nei. Det skal ikke tas i mot. Etterpå skal det klages. Og bannes. Selv om jeg har sagt at å banne til meg kan du slutte med. Klaging er greit det, gjør det mye selv, men ikke faen om jeg skal sitte å høre folk være aggressive som faen mot meg. Seriøst, skjerp deg. Nå klarer jeg faen meg ikke raide engan, bare sitte her og skjelve.

Sånn ellers

Bortsett fra de dagene som er vonde, så har jeg et par gode også. Og jeg setter veldig pris på det. Jeg setter også veldig pris på omtanken jeg får av alle vennene mine <3 Håper noen av dere der nede i Oslo har tid og råd til å komme på besøk snart, jeg savner dere og har selv ikke råd til å dra hjem før i oktober eller desember :(

Jeg lurer litt på hva som skjer med meg for tiden. Nå har jeg hatt to-tre veldig bra dager. Hvertfall i forhold til hva jeg er vant til. Men jeg skulle ønske jeg ikke var så sliten hele tiden. Egentlig har jeg bare lyst til å sove, hele tiden, men jeg får ikke sove.

Jeg har ikke turt å ringe dps'en eller legen i Oslo enda. Jeg er redd det skal bli trøblete somehow. Selv om jeg må. Så vil jeg ikke. Og jeg går rundt med stygge tanker om at "hvis jeg bare føkker opp bigtime somehow, havner på legevakta eller Østmarka igjen, så tar de meg alvorlig, også ber de om journaler selv, så slipper jeg det ansvaret".

Det er vanskelig å bo for seg selv. Både økonomisk og ellers. Det er det. Jeg har sannsynligvis nok mat til å holde ut uka, og nok penger til å kjøpe inn mat neste uke. That's about it. For jeg var dum. Spanderte på meg selv og Kristian ting jeg ikke burde tatt meg råd til. Vi kunne drukket kaffe og te, ikke øl og cider. Selv om det bare var en hver, så blir det dyrt. Jeg hadde ikke trengt å kjøpe masse sjokolade og potetgull når vi hadde filmkveld. Spesielt ikke når jeg ikke har kjøpt vaskepulver og balsam enda. Jeg har ikke fått orden i prioriteringer av ting enda. Det er vanskelig å balansere det å ville ha det bra, ha det sosialt, ha det bra mentalt, med en trang økonomi.

Ting spinner rundt i hodet mitt hele tiden. Jeg føler meg så utrolig feit og ekkel for tiden at det er helt kvalmt, men jeg klarer ikke gå sulten. Og de gangene jeg klarer det, så lar ikke Kristian meg gjøre det. For jeg er dum nok til å si at jeg ikke har spist. Det teiteste er vel at jeg vet at jeg burde spise. Være frisk, sunn, hvertfall fysisk. Men jeg vil ikke. Jeg skulle nesten ønske kroppen min kunne vise tankene jeg har inni meg. Hvor forvirret og skjør jeg føler meg. Som om jeg skal knuse når som helst, selv om jeg ser sterk ut.

Mamma besøker om to ukers tid, kommer opp en hel helg. Jeg må være flink frem til da. Ikke mer kutt eller ferske arr. For vi skal kjøpe vinterklær og sånt til meg. Og jeg kan ikke la henne se. Ja, hun vet mer enn før om at jeg ikke har det bra. Men jeg vil ikke hun skal vite alt, det er ikke riktig. Dette er mine problemer, hun blir bare lei seg og skuffet. Og jeg vil ikke at hun skal bli det. Jeg kan være åpen om ting med venner, men ikke med familien min. De skal skjermes, de skal ikke måtte se dette, oppleve dette. At jeg er så syk at jeg tenker på å slutte å spise totalt. At jeg vil kutte meg til det renner blod. At jeg ikke føler for å være meg selv, å eksistere. Nok en gang, nei, jeg kommer aldri til å ta livet av meg, det er det ultimate sviket..men jeg er redd for tankene om å støte alle jeg kjenner vekk og bare la meg selv råtne.

Circles. It's all going around in circles. Stop please...

..Jeg har funnet en ting jeg virkelig HATER med å bo i det kollektivet jeg bor i. Folk har faen meg ikke hørt om volumkontroll og respekt for andre. Let me explain.

Hver fredag eller lørdag har enten de over eller de under både vors og nach. Vors er en ting, men når nachet står på til kl 5-6 om morgenen, med høy musikk, dunking i gulvet og hyling fra gjestene, da går det litt for langt i min mening. I tillegg eier de ikke respekt for søndagsmorgenen heller, og skrur på like høy musikk da og. Jeg trodde folk skjønte det at det bor andre i den blokka her, at det er husregler, og at ikke alle er like begistret for de fakkings basskassene de har og det ikke virker som om de klarer å dempe.

Et annet issue er vel A, jenta rett over gangen for meg. Hun har heller ikke hørt om volumkontroll, men har likevel våget å klage på at jeg hadde på musikk på laptopen min (japp, riktig, laptopen som spiller lavere på max enn det iPhonen min gjør) på halvt volum før jeg skulle på vors en gang. Akkurat nå, spiller hun crap musikk, og jeg hører det like godt som om jeg skulle sittet rett ved siden av hva enn det er hun spiller musikken sin med.

Normalt sett er jeg all for musikk, at folk skal få leve litt, osv. Men volumnivåene og hyppigheten på det crappet her er DRØYT!

*arg*

Hvorfor er det sånn at når jeg føler jeg ser bra ut for en gangs skyld, så har jeg ikke et kamera som klarer å ta bilder av det? Udugelige iPhone-kamera :p

Legetimen i går var..både positiv og skuffende. Positiv fordi legen var kjempekoselig, og fordi jeg har frikort så timen kostet ingenting, noe jeg var redd for. Legen virket også intressert i å hjelpe. Så det er bra. Skuffende var det fordi hun fortalte meg at jeg ikke har stort andre alternativer enn Cerazette når det gjelder prevansjon. Nå har jeg blødd i over en uke, før det hadde jeg bare en ukes pause fra sist jeg blødde. Jeg blør faen meg over halve måneden, og det begynner å bli utrolig ødeleggende både psykisk og fysisk for meg. Konstant oppblåst, så jeg ser gravid ut, og jeg er ikke vant til å ha sex når jeg har blødning, så selv om det er ok for elsklingen, så er det ikke alltid ok for meg.

Ikke fikk jeg noen andre medisiner heller. Hun ville ikke gi meg noenting før hun har fått journalene fra tidligere leger og psykologer. Så ingen sovepiller (selv om både legevakta og Østmarka foreslo det siden jeg sover max 3-4 timer i døgnet for tiden), ingen angstmedisiner, ingen antidepressiva.

Jeg håper bare at jeg får psykolog relativt fort. Ikke det at jeg har store håp til offentlige instanser lenger men...jeg kan ikke bare gi opp heller, uansett hvor lyst jeg har.

Other than that? I'm alive. Jeg sliter litt med tanker om at jeg gjør ting feil hele tiden, spesielt ovenfor Kristian. Enten snakker jeg for lite, eller så snakker jeg for mye. Jeg føler meg innpåsliten, ekkel og utiltrekkende. Jeg tør ikke kose på ham når vi har lagt oss, for han sover så lett, så jeg er redd for å vekke ham. Ikke vet jeg eksakt når han sover og ikke heller, det er flere ganger jeg har vært bombesikker på at han sover, også plutselig spør han meg "får du ikke sove?". Og tosken er bekymret for MEG liksom. Det er han som burde passe på seg selv og at han sover nok, for det er han som har jobb å gå til, ikke jeg.

Jeg begynner tilogmed å bli irritert over at folk skal bekymre seg sånn, spesielt Kristian. For da blir det så mye rare blikk, tomme stillheter, og negativt prat. Jeg har ikke lyst til å si i fra om ting som er uvant eller rart for meg lenger i forholdet vårt, for jeg er redd for at det skal bli en alvorsprat, og jeg blir så fort sur og irritert for tiden at jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er nesten så jeg ikke tør skrive i bloggen min heller, hvertfall ikke om det som opptar tankene mine, for jeg vet han leser den. Jepp, det er fint du gjør det kjære, det er bare ekkelt når du påpeker det og skal snakke om det. ....kanskje jeg ikke skulle skrevet det. Tenk om han tar det ille opp eller noe. Herregud. Jeg får helt angst. Også blir han lei seg fordi jeg får angst, også får jeg angst av at han blir lei seg. Fakkings onde sirkel! Våg å ødelegge enda et forhold a! Teite fakkings psyke!

I tillegg er jeg redd han føler at jeg sammenligner ham med Remi, eller forholdet vårt med det jeg og Remi hadde. Det er bare... selv om det er to forskjellige ting, to forskjellige mennesker, så er jeg den samme personen. Det er ting jeg virkelig satte pris på og var avhengig av som Remi ga meg, og som jeg ikke får på samme måte nå. Det betyr ikke at Kristian er noe dårligere kjæreste, han er bare et annet menneske, og derfor annerledes. Som at jeg er vant til å sovne på armen til kjæresten min, og å kunne legge meg inntil om natten når jeg fryser eller ikke har det bra, uten at kjæresten våkner eller vrir seg unna. Små ting, små tryggheter. Herregud..angst igjen.. tenk om han tror jeg klager bare fordi jeg prøver å forklare, oppklare, fortelle. Hvor åpen skal man egentlig være? Jeg føler at jeg holder så mye for meg selv for å ikke såre ham, men de tingene jeg lar slippe virker som om de er grusomheter..

...det blir mye negativt for tiden. Jeg klarer skjelden fokusere på noe annet. Jeg vil bare ha et bra forhold med mannen jeg er glad i, er det så mye å spørre om? Jeg er bare sliten, psykisk og fysisk. Og det tar tid før jeg blir bedre. Lang tid. Og jeg klarer ikke være optimist her jeg sitter i en downward spiral ned i alvorlig depresjon og angst og søvnmangel. Jeg klarer ikke!! Og jeg er ærlig talt dritt lei folk som tror jeg kan! Jeg vil ikke ha "joda, bare tenk positivt, joda, det går så bra, joda, nå får du hjelp vet du". Face the føkking facts. Det tar en god stund bare det å få seg en psykolog, much less fungerende medisiner og en effekt på psyken. It's not fixed in a few weeks. Jeg ser ikke at jeg er så mye merkbart bedre før om minst et halvt år, hvis mine 10 år med erfaring er anything to go by! Og jeg er realistisk, ikke negativ og forhåndsdømmende. Folk lærer av erfaring. Og det har jeg gjort. Jeg nekter faen meg å gå rundt med falske håp om mirakler, for det har aldri skjedd.

Ramble ramble. Men det er så mye inni hjernen min nå. Så mange tanker som surrer rundt som jeg ikke blir kvitt. De kverner rundt i forskjellige formuleringer og formater om og om og om igjen.

Jeg er ærlig talt livredd nå. For at jeg kommer til å ødelegge enda et forhold. Fordi jeg prøver å være åpen og snakke om problemene jeg finner. For at jeg tar meg for nær av problemene han finner. For at jeg er for syk. For at jeg er menneskelig og sammenligner hva som skjer nå med tidligere erfaringer (og hvem faen gjør ikke det! Jeg var i et forhold i nesten 5 år, og jeg er vant til visse ting, liker visse ting). ....herregud nå kommer ting helt sikkert ut feil IGJEN. JEG MENER IKKE NOE ONDT MED DET, JEG PRØVER BARE Å JUSTERE MEG TIL EN NY MANN, ET NYTT LIV OG ET NYTT FORHOLD! Og det er vanskelig. Jeg sammenligner ikke fordi den ene var bedre eller dårligere enn den andre. Jeg sammenligner fordi det er det vi mennesker gjør. "Hmm, dette syltetøyet var søtere enn det andre" eller "Åh, nei, den massasjen der var grusom, jeg likte den andre personens massasje bedre". Det betyr ikke at det er vondt ment, det er en observasjon om at det er ANNERLEDES og at jeg ikke har justert meg til det enda. Og at jeg prøver.

Faen heller. Jeg skriver rundt i ring føler jeg. Og han kommer sikkert ikke til å forstå uansett, han sier det sikkert bare fordi han ikke vil såre meg (min frykt, ikke nødvendigvis fakta).

Og...hvorfor i huleste står jeg å forsvarer meg i min egen blogg gang på gang. Hvorfor?

Make the all the pain go away please *despairs*

First of all: Vorset hos Sam og Susann + byturen ute i går var pure win. Mhm.

Time for madness again.

Kommer hjem til Kristian, får panikkangst fordi jeg ikke har nesespray, wrestler meg ut av senga, og drar hjem. Panikkangsten fremdeles der. Barberblad, flott! Oi, litt mye blod. Ringe Pigrid, dra på legevakta. Prøve å sove et par timer hos Pigrid etter det. Dra på Østmarka på dagen. Bable. Hjem. Kaste opp. Spise bittelitt. Kristian kommer bort. Sove.

Nå er jeg våken igjen. Jeg fik "medisin" (les: sjokolademelk) av Kristian som har passet på meg mens jeg sov. Nå skal vi straks lage mat og game vekk kvelden.

Herregud jeg er sliten.

...jeg har fremdeles ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg i kveld. Sovnet i 7-8 tiden i morges, våknet 12, og har døst frem til for litt siden. Nå? Laptop i senga, jeg har ikke skrudd på det fakkings lyset engang. Og jeg sprakk på SI igjen..tror ikke det ble så dypt, det ser ikke noe spess værre ut enn vanlig, men det var litt rart å se blod faktisk bli en kjempestor dråpe som samlet seg med andre og rant nedover...not used to that. Fikk litt panikk, og fikk snakket med Pigrid som hjalp meg gjennom det værste. Kristian hadde egentlig fått meg til å love å ringe ham hvis hodet mitt føkka, men jeg ringer av prinsipp ikke folk som skal tidlig opp og på jobb midt på natta for å si jeg er gal, så.

Jeg skal på polet før kl 6 somehow, kjøpe vodka or something. Så må man fikse seg og finne vors av noe slag. Whoopdeedoo.

Faen og altså! Jeg hadde gledet meg som en tulling til i kveld, og nå har alt bare blitt "fuck it"-modus.

Jeg håper jeg får noen magiske piller av legen på mandag. Jeg orker ikke dette stort lenger. Spiralen hopper nedover mot dyp depresjon, angsten er på topp nesten 24/7, SI har blitt en vane igjen istedenfor en skjelden hendelse, og jeg er generellt så motløs og bitchy at jeg føler jeg gjør alle jeg kjenner kvalme og redde. Flott! FAEN!

So. Min kjære Kristian fikk cd-rom tingen min til å funke, så jeg får sett på ting. Yey for handymannen min <3

Other than that? Jeg gruer meg til i morgen samtidig som jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å dra ut, møte mennesker, drikke, kose meg. Men jeg sliter med det jeg alltid sliter med når jeg VET andre mennesker kommer til å se fantastiske ut: Jeg har ingenting å ha på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med håret. Jeg aner ikke hvordan jeg skal sminke meg. Hvilke sko jeg har som passer til. Ikke har jeg noen slags accessories heller.

Og ja. Jeg sitter oppe, kl 3 om natta, og får ikke sove pga dette.

Ikke vil jeg sove heller. Etter alle de vonde drømmene og det såre savnet av mennesker som ikke lenger eksisterer i denne verdenen, alle tårene... så risikerer jeg faen meg ikke å sove igjen før jeg er så utslitt at jeg ikke klarer å sitte oppreist lenger.

Jeg hater meg selv for hvordan jeg har spist i dag og. To donuts. I,5 l cola. To ostesmørbrød med bbq saus. Og en hel haug av kyllingvinger med bbq saus. Bare fordi jeg gikk på butikken etter nesespray, men ikke klarte å la være å kjøpe noe å spise. I det minste kjøpte jeg en strømpebukse. Jeg har bare en, og den er alt for stor.

Eh..jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til i dette innlegget egentlig. Sikkert ingenting. Men...dette er syte-bloggen min, so fuck it.

Great. Jeg låner med meg et par filmer jeg har lengtet en stund etter å se igjen (May, og Hellraiser 1-3), og henter første sesong av True Blood hos Kristian siden jeg har bestemt meg for å finne ut hva som er så fakkings bra med serien, sånn siden alle jeg kjenner er hekta. Men tror du jeg får sett en shit? Neida. Cd-rommen på dataen min vil ikke funke. Og minilappien har ikke cd-rom. Jeg har ikke en ps3, og ikke en dvd-spiller.

FAEN!

Så, da har jeg endelig skaffet meg ny fastlege og bestilt time. Så...snakke om nye resepter og henvisning til DPS på mandag.

Jeg tok også motet til meg og ringte DPS'en på Tøyen. Spurte etter psykologen jeg hadde der. Men hun hadde gått for dagen, så da sa jeg til resepsjonsdamen "Jeg beklager at jeg ikke har ringt tidligere, men jeg har hatt så mye å gjøre med flytting at jeg ikke har hatt tid". Hun ble faen meg snurt og nedlatende som faen og mente jeg burde ha sagt i fra før jeg dro. "Jammen, jeg flyttet ganske brått. Og det er vanskelig for meg å manne meg opp til å ringe steder ffs, så ikke vær så fakkings nedlatende når jeg endelig har klart å manne meg opp din jævla kjerring" sa jeg. Hun skrev snurt "avsluttet behandling grunnet flytting" og la på. Fakkings drittkjerringer som jobber i resepsjonen der ass. Skjønner de ikke at folka som ringer dit eller kommer innom faktisk har psykiske problemer? Hallo liksom. Ffs! *arg*

Men ja. Jeg har vært "stabil" siden i går ca. Så jeg håper det holder seg litt.

Breakdown

And things were going so well. Men nei. Total meltdown psykisk i natt, og det er ikkeno bedre i dag. Kristian sier jeg må få hjelp. Bytte fastlege, kontakte dps'en. Men... Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg får kontakt med dps'en, eller hvem jeg hører til. Og jeg får helt angst av å gjøre det. Skulle egentlig ønske jeg hadde dratt på legevakta i morges..forklart hvordan jeg har det. Forlangt krisehjelp. Det er bare det at sist jeg skulle få "krisehjelp" tok det en mnd før jeg fikk en vurderingssamtale. Over en mnd til jeg fikk en psykologsamtale. En mnd til neste time. Og en mnd til neste time der igjen, som var etter jeg hadde flyttet opp hit, så den ble ikkeno av.

Ikke skjønner jeg helt hva de kan hjelpe med annet enn å gi meg medisiner som endrer hvordan jeg er. Og det gjør meg redd. Jeg mener... Jeg vet hvorfor jeg er syk, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Alt jeg kan se at kan hjelpe er tid, og eventuelle medisiner. Men de jeg har snakket med ang medisiner virker så...negative til det. Og jeg tror Kristian er nervøs for at jeg skal forandre meg totalt hvis jeg begynner på noen. Jeg vet ikke hva jeg vil selv lenger. Jeg er bare sliten, vil gi opp.

You don't have to kill yourself to end your life. Jeg tør ikke dø, men jeg er redd for at livet mitt kommer til å gå i vasken uansett. At jeg ikke kommer meg ut, ikke klarer begynne utdannelse igjen, at jeg støter fra meg alle jeg er glad i fordi jeg tror det er til deres eget beste.

Jeg er så sinnsykt sliten. Lei...

I hurt myself today. To see if I still feel....

wait...scratch that.

I hurt myself today. Because I feel too much. It needs to go away. I hate it so.

Letting go

Noen ganger er det vanskelig å gi slipp. Men man må. Og jeg har gitt slipp på gamle "svigerfamilien". Slettet dem alle som venner på FB. Jeg får små stikk i hjertet når jeg ser dem der. De betydde mye for meg. I tillegg, nå som Remi har funnet seg ny kjæreste (noe jeg er veldig glad for på hans vegne^^), så er det ikke passende at familien hans har eksen hans på FB. Det er min mening i det minste. Jeg er en periode i livet hans som er forbi. Jeg må gi slipp, han må gi slipp, de må gi slipp.

Men noen ganger er det vanskelig. Noen ganger er det vondt.

Over 4 år av livet mitt har vært med ham og dem. Så og si hele mitt voksne liv hittil. Og det er en stor omjustering, selv om det er til det beste, og selv om jeg er lykkelig med det nye jeg har. Jeg sitter ikke å savner det vi har. For jeg vet at det vi hadde som var bra vennskapsmessig vil jeg fremdeles ha. Med tiden ofc. Life changes, moves on. Og det må jeg og. Still. Stor omjustering av alt. Og det er litt skummelt.

Blood. Wants it. More. Hurt me. Punish me. Hate me.

Kristian påpekte at bloggen min har blitt mer og mer negativ etter i våres. Og det kan stemme, selv om jeg føler at jeg ikke har skrevet ned halvparten av det vonde, og VET at jeg ikke har skrevet en brøkdel av det gode engang.

Ting har gått nedover. Etter mormor døde og jeg ble innlagt har jeg ikke hatt medisiner. Ikke for depresjonen, ikke for angsten, og ikke for migrenen. Søvnmønstrene mine har blitt helt kokko, enten sover jeg ikke, eller så sover jeg dårlig, våkner opp hele tiden, eller sover lenge. Veldig lenge. Forholdet til meg og Remi gikk i dass ganske fort. Etter en ubehagelig krangel, et vondt "hadet", og en kveld brukt frustrert og lei meg hos Lars og Eline, dro jeg til Trondheim for helgen. Møtte masse mennesker, inkludert Kristian.

Jeg hadde en del "insights" der oppe. Jeg og Remi hadde lenge snakket om at dette var siste gang vi prøvde å patche sammen forholdet vårt. At vi orket ikke mer. Og når jeg kom hjem, så spurte jeg om det var noen vits lenger. Å prøve. Om vi ikke bare skulle spare oss dramaet og smerten og heller gjøre det slutt. Og det var det som skjedde. Vondt selvfølgelig, men det er alltid vondt med et brudd, spesielt etter så mange år og så sterke følelser.

Jeg dro opp til Trondheim igjen. Flere ganger. Ble bedre kjent med Kristian. Han kom til Oslo også. Og jeg falt pladask, alt for fort. Hjertet velger ikke alltid den beste tiden å si "omgforelsket" på. Vi skulle kanskje ikke blitt sammen så fort som det vi gjorde, men det føltes riktig. Og jeg angrer ikke. Jeg har blitt så fantastisk glad i ham, og han i meg. Elsker-ordet har kommet på banen. Og det føles rett. På det punket i livet mitt er jeg lykkelig.

Jeg har flyttet til Trondheim nå og. Har et superkoselig rom i en hybel der en kompis bor. Jeg har venner, et sosialliv. Jeg har begynt å spille mer WoW igjen og, jeg har savnet det. Ofc, ikke så det går utover andre ting, men mer enn i alt kaoset som sommeren har vært.

Men det er høst. Depresjonen kommer tilbake, samme gjør angsten. Jeg har hatt et par episoder som har vært ganske harde på psyken min. Eller, ikke fullt så "harde" ting, men psyken min har tatt det hardt. Spising og vekt er vanskelig igjen. Angsten sier pang litt for ofte. Paranoia er heller ikke koselig. Og følelsen av å være så mye styggere, kjedeligere og mindre verdt enn andre er mye på besøk. Det henger liksom en stygg sky over meg, full av depresjon og melankoli. Og jeg blir ikke helt kvitt den.

Ja..jeg skal søke hjelp. Melde flytting, snakke med NAV, få tak i DPS'en her oppe. Jeg bare...har ikke klart enda. Det er litt skummelt.


Så. Ja. Jeg lever, og har det både best og værst. Nothing new there. Jeg ble aldri "frisk" etter mormor døde, og har et par nye ting å tenke på, men det ordner seg vel. Håper jeg.

Not having a good day.

En guildie på Grim Batol døde. Pigrid er deppa til tusen, stakar Pigrid min.
Jenta som ble drept nede i Budapest er en jente jeg "kjente" når jeg gikk på ungdomsskolen.

Ingen av disse påvirker meg rent personlig sett, det er ikke mennesker jeg sto nær. Men det er nært nok at jeg har snakket med dem, vet hvem de er. Jeg får flashbacks til døden generelt. Til onkel Kai, bestefar, mormor. Det gjør vondt. Jeg orket ikke bli med Kristian hjem engang. Sove alene i natt. Jeg er for rar i hodet til å ville være sosial med noen atm, selv ham.

Miff.