Wtb confidence. And a work-out buddy. NOW.

Jeg liker rommet mitt. Det er litt kaldt her, men så fort jeg skaffer meg en skjøteledning får jeg skrudd på ovnen, så da blir det bra.

I dag har vært finfin! Våkne opp til fineste kjæresten, dra hjem, ta seg en dusj, "pynte" seg litt, drikke milkshake på diner'n, handle. Nå er det taco til middag med en cider til, før jeg skal skifte, fikse meg litt opp og dra på bursdagsfest-ting! Byen etter det ^^

I r pleased with my new life so far!

Spenningen, nervøsiteten og gru-gledingen begynner å sette inn. Vi skal til sentrum en tur nå, spise, møte G fra NAV-prosjektet for siste gang, kjøpe esker og sånt på Claes Olsson, innom Kim og Sara, så hjem, pakke resten, spille WoW og sove. Tidlig i morgen henter vi leiebilen, stapper alt inn i den, spiser frokost, og kjører opp til Trondheim og mitt nye liv der.

Iip?

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en /delete funksjon IRL

Anywhoooo, jeg henter de siste tingene i Gamlebyen i dag etter å ha grillet med mamma og pappa. Pew!

Herregud som jeg hater meg selv noen ganger. Kroppen min, hodet mitt. Jeg er så føkkings lei av å være meg selv for tiden. Sure, mange fine ting som skjer. Såppass mye kanskje at kontrasten og skyldfølelsen over å feile i å være glad blir helt sinnsyk når jeg ikke klarer å holde onde tanker unna.

I går sa det klikk i hodet mitt grunnet i kveld. Jeg skal ut, først vors, så konsert/bytur. Jeg gleder meg noe helt fantastisk og alt sånt.. jeg bare... føler ikke at jeg har noe å ha på meg (hallo, jeg pakket bare for en uke, trodde jeg skulle hjem til Oslo igjen mandag som var og hente mer jeg), og at alt jeg har er kjedelig, oppbrukt... Mye av det føler jeg ikke passer lenger størrelsesmessig fordi jeg kjøpte det før jeg gikk opp i vekt. Og det er synlig vekt. Vekt som har lagt seg rundt midje, hofter og lår. "Former" kaller de det. Sure, former er fint det. Når de er faste og fine. Ikke gelé-former sånn som mine. Jeg vil trene, men klarer ikke finne motivasjon som får meg ut døra. Bare masse masse skyldfølelse og vonde tanker i stedet. Og det får meg bare til å krølle meg sammen til en ball i stedet.

Kristian prøver å "fikse" meg. Og jeg setter pris på det sånn egentlig. Men det er vanskelig noen ganger det og. For det første, så er det bare jeg som kan fikse meg, det er veldig klart. Hjelpe kan han fint få lov til, men fiksingen må jeg ta meg av. For det andre, så sliter jeg med skyldfølelse da han (med de beste intensjoner) foreslår at vi stikker og kjøper klær til meg. Jeg fortjener ikke klær. Jeg fortjener ikke at folk bruker penger på meg. Spesielt ikke han. Vi har ikke vært sammen så lenge, det er ikke logisk å bruke penger på meg så tidlig i et forhold. Uansett hvor bra det virker som at det går. Dessuten, så føler jeg sikkert bare at jeg ser feit og grusom ut i det uansett..selv om han vil syns det motsatte.

Jeg er så lei disse tankene. Jeg prøver og prøver å tenke på andre ting, ta tilbake kontrollen over tankene. Jeg prøvde i natt ved å først ikke snakke om det. Så snakke litt om det. Men det gikk ikke. Jeg prøvde å snøre meg inn i et korsett for å overbevise meg om at jeg er tynn, men jeg følte meg bare feitere. Så da krøllet jeg meg bare sammen til en ball og nektet å si noenting på en lang stund. Jeg tror Kristian ble litt sur/frustrert/oppgitt. And I can't blame him. Hvem faen vil ha en dame som ikke klarer å kontrollere seg selv, hverken psykisk eller fysisk? Hadde jeg klart å holde kontroll over meg selv, så hadde jeg jo trent. Jeg hadde spist riktig. Ikke drukket så mye cola og sånt. Men jeg KLARER IKKE. Jeg er stuck i følelsen av at...jeg har det så jævlig uansett, det blir ikke bedre, la meg gjøre det jeg vet gjør meg lykkelig, om enn midlertidig.

GET OUT OF MY BRAIN YOU FUCKING DISEASES!!!!

***

Jeg har kjølt meg ned litt nå. Stoppet å skrive i et kvarters tid. Alt ovenfor er så...kaotisk. Både på skjermen og inni hodet. Jeg tror jeg bare må skru det av i dag. Jatte med, nikke. Gjøre det folk vil jeg skal gjøre. Så kan jeg ta med meg Mr.Vodka og Frk.Cider på vors kl 6 og bli én av to ting: gladfull (om jeg klarer), eller bortevekk-full (om jeg ikke klarer alternativ nr 1). Let's hope it works.

Jeg hater når fine dager etterfølges av dårlige. Etter en fin morgen ble ikke dagen min i dag fullt så fin. Nervøsitet kom krypende. Tanker om mindreverdighet, egoisme og ubrukelighet. Og de slapp ikke pga nervøsiteten. Alt dette ble en stor angst-kake som bakte seg i ovnen frem til vi skulle ut i kveld. Tanker om mat, hva man skal spise, hvor man skal spise, hvor mye man skal spise. Alt dette gjorde at timeren på kaka sa "pling" og ble ferdig. Akkurat nå sitter jeg og prøver å kaste den forbanna angsten ut døra. Jeg har spist alt for mye, og drukner mine sorger i Cola mens jeg venter på at Kristian skal komme hjem igjen.

Jeg orket ikke bli med til Lars. Ikke fordi jeg ikke liker Lars og Yngve (for det gjør jeg faktisk, de er awesome), men fordi jeg ikke liker å være rundt mennesker eller la mennesker være rundt meg når jeg har angst. Føler meg som en drittsekk uansett hva jeg gjør i dag. Og jeg liker det ikke. Ikke liker jeg at Kristian blir så bekymret heller. Han tror han må fikse det. Men han må ikke det. JEG må fikse det. Og klarer jeg ikke fikse det, må jeg bare la det gå sin gang til det er over. Det er liksom ikke stort man får gjort med saken. Jeg er syk, og noen ganger må jeg bare få lov å være det uten at folk skal begynne å prøve å fikse meg. Det er slitsomt å ikke få utløp for sykdommen sin. Litt som å gå rundt å ignorere hodepine til det bare ikke går lenger. Det er bedre å slappe av og la det gå over...

Rambling again. Done now. Bye bye.

Sommer er herlig noen ganger. Vi våknet opp til strålende sol i dag og lagde mega-omelett med ost og bacon, helte i oss sjokolademelk, og gamet litt. Poff sier det, så får man besøk som drar oss med ut for å bade og grille! I tillegg har jeg fått sett på hybelen min, og har forelsket meg i vinduskarmen. Jeg skal herved kjøpe inn et teppe og to komfortable puter som skal få lov å ligge i den så jeg kan sitte og kose meg med en bok mens jeg ser ut på bakgården! Stort klesskap står der og, og det er sannsynligvis et databord og lite stuebord jeg kan få som bare står på boden. Så nå som jeg sitter i sofaen full av grillpølse, med en fremdeles fuktig bikini på meg. I kveld blir det mer gaming (jeg koser meg med Bioshock for tiden!), og masse kos I'd say!

Helgen var...vel, koselig. Selv om det ble litt for mye vodka og alt for mye panikkangst da Kristian forsvant litt for ofte. Men! Jeg møtte masse, masse søte mennesker! Så....ja! Da kan man "glemme" det som ikke var så bra! Jaaa!

GAMINGTIME!

Jeg har hatt noen fantastiske dager denne uka. Tusletur rundt byen med is, søteste kjæresten, awesome people, alkohol, te, og WoW besøk hos Pigrid. Nå håper jeg helgen blir like bra! Vi skal på tredagers bryllupsfest (though, vi dropper nok å feste på søndagen og drar hjem i stedet), så det blir spennende! Masse kjente som skal dit, so will be fun I think! Jeg er litt lost på hva jeg skal ha på meg, og jeg skal kjøpe en eller annen billig (men fin) kjole og pumps for lørdagen der man gjerne kunne være...hva var det.."formelt kledd"? Satser på å finne noe helt ok på salg ^^

Litt high-strung er jeg derimot. Stress snappet hjernen min i går, så nå har jeg et au au kloresår på armen min >< Og jeg er litt nervøs for masse ukjente/ikke fullt så kjente mennesker i to døgn, så vel som hva jeg skal ha på meg, hvordan jeg skal fikse håret, hvordan jeg skal sminke meg, og hvordan jeg skal oppføre meg. Men det går sikkert bra. Kristian passer på meg! *nodnod*

...jeg tenkte å skrive noe konstruktivt her, så folk gadd å lese. Meeen...hjernen min er litt susete etter i går, så jeg tenker jeg gjør det senere jeg.

Jeg er lei av å såre de jeg er glad i, bare ved å være meg selv. En stor del av meg er psykdom. Depresjon, angst. Og en del er kronisk smerte. Migrene, hodepine, nakkeproblemer.

Jeg skjønner ikke at jeg ikke har lært å bare holde ting for meg selv. Snakker man om det, så vil alltid noen bli såret. For folk vil meg jo bare godt. Og de får vondt hvis jeg ikke har det bra.

Jeg skulle ønske folk sluttet med det. Koselig at de bryr seg, men det er enda vondere å vite at problemene mine (som er vonde nok fra før) ikke bare volder meg smerte, men andre.

Jeg er lei av å såre de jeg er glad i.

Jeg har ofte lurt på hvordan jeg skal få flere mennesker til å lese bloggen min..uten at de jeg ikke vil at skal lese den skal gjøre det samme. Men så begynte jeg å tenke...hvorfor er det så viktig for meg at folk leser bloggen min?

Noen ganger kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg skriver for å få ut frustrasjon, stygge tanker og annet. Og noen ganger for å få ut glede. Og jeg vet at de som leser bloggen ikke føler et behov for å kommentere osv fordi jeg rett og slett møter dem/snakker med dem ofte nok ellers. Likevel blir jeg trist av å se "0 kommentarer" nederst i vinduet hver gang jeg skriver noe.

Jeg tror jeg er som mennesker flest. Jeg vil bli annerkjent. Jeg vil at andre skal vite at jeg eksisterer, at jeg har tanker. Og jeg vil bli forstått.

Jeg har det ikke i meg å skrive en blogg som ville blitt "populær". Jeg mener, jeg gjør jo ingenting til daglig, og skriver bare omkring de samme tingene om og om igjen. Ikke har jeg noe kreativt som mote eller litteratur eller musikk å komme med heller. Og jeg vet alt dette. Jeg er ikke akkurat den personen med det mest intressante livet, og det er derfor ingen grunn til at en haug av mennesker skal lese om meg og forholde seg intresserte.

Jeg har hørt noen si at "hvis du skriver mer om de psykiske problemene dine vil folk lese". Problemet er bare det at...jeg skriver det jeg klarer allerede. Ingen av mine problemer er KJEMPE-alvorlige eller uvanlige. Depresjon, angst, tanker om kropp og vekt. Og analysering av hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Forklaringer for å forsvare når jeg føler meg utsatt. Nothing special.

Kanskje det er akkurat dette jeg sliter med. Helt siden jeg var liten visste jeg at jeg skulle bli noe stort, noe spesielt, noe folk ville legge merke til. Jeg skulle VÆRE noen! Men, jeg er ingen. Utdannelse og karriere gikk i dass. Frisøryrket gikk i dass. Modell-opplegget gikk i dass. Og jeg har ikke vilje, interesse og energi til å starte noe nytt.

Men jeg håper...jeg håper.

Jeg flytter til Trondheim nå. Fresh start. Nye venner og bekjente. Ny kjæreste. Jeg håper at jeg vil orke å søke jobb etterhvert. Og ta mer utdannelse. Det ultimate hadde når det kommer til deltidsjobb hadde vært resepsjonist/ryddepike i salong. Sånn som når jeg jobbet for Auster. Jeg likte det. Det er noe jeg kan se for meg å gjøre mens jeg tar kveldsskole eller privatisteksamner. Eller mens jeg studerer. Hvordan jeg skal få til noe sånt aner jeg ikke. Ja, jeg har basic frisørskole. Jeg kan egentlig gå ut i læra om jeg ikke hadde fått så mye senebetennelse. Men jeg har ingen formell erfaring eller utdannelse som resepsjonist. Er det mulig å få seg jobb som det da?

...blogginnleggene mine blir lange og slitsomme for tiden. Det er så mye som foregår i hodet mitt, og jeg trenger å få det ut. Ikke klarer jeg holde ett tema innenfor et enkelt innlegg heller. Jeg bare...babler?


Jeg skulle fremdeles ønske flere leste det jeg skrev. Kommenterte. Kom med råd, synspunkter, ideer. Jeg setter pris på de som allerede gjør det selvfølgelig men...the more opinions and ideas the better I guess?

*sukk*

Welcome to whale-world

...it's inside my head.

Vi var på båtcruise i dag. 7 fjøkkings timer, 4 forskjellige strender, og et lusent grillspyd til lunch. Anywho.

Vi måtte selvfølgelig havne vedsidenav thinspo-girls fra helvete. Perfekte lår, slanke kropper, perfekt hud, kledelig feriehår. Jeg følte meg som en blek, strandet hval. Jeg driter i hva folk sier om at "du er så tynn så, og de er FOR tynne, du er mye finere". Det stemmer ikke. Jeg så flere mannfolk glo på meg og nærmest brekke seg, for så å se på de tynne jentene og blunke. Siden jeg har vært for deprimert og umotivert til å trene og spise riktig det siste året, så er alt jeg har av muskler vekk, det er bare slappe lår og hengende mage igjen. Og det er ekkelt. Sårende. Kvalmt. Det er ikke sånn kroppen min skal være. Ja, jeg skal begynne å prøve å gå mye/sykle mye/trene litt yoga privat igjen når jeg flytter til Trondheim. For da håper jeg å drasse med meg noen andre på det, så slipper jeg å slite med motivasjonen helt alene. Men det gjorde ikke dagen i dag mindre grusom...

Jeg slet med å prøve å få mamma til å forstå hvorfor jeg ikke ville sitte på stranda med dem, men ble på båten. Prøvde å forklare rett ut hvordan jeg følte det, og at jeg ikke ville ha mat. Hvorfor jeg vil ha alenetid når de andre går ut å spiser. Men det vil ikke mamma ha noe av. Vel, alenetid og at jeg ikke spiser that is. Og jeg skjønner det. Det er sikkert til mitt eget beste at jeg ikke sitter inne og sturer for meg selv, og at jeg spiser. Men jeg føler meg som han mannen jeg så på stranda tidligere i uka som vasset rundt i sine egne valker. Og det gjør vondt. Skikkelig vondt.

Det er ikke størrelsen eller vekten jeg er misfornøyd med. Ca 50 kg, og helt grei STØRRELSE på lår og mage og sånn. Men det er fastheten.

Har jeg nevnt at jeg også er dritt lei folk som sier "da er det bare å trene". For meg er det ikke "bare" å trene. Jeg eier ikke motivasjon til å komme meg ut av senga om morgenen, let alone powerwalke eller sykle rundt alene uten mål og mening. Jeg har prøvd. Så mange ganger. Og med mindre jeg har en fast partner å gjøre det med, som er god til å motivere og kommer til avtalte tider da og da i uken, så blir det med ingenting. Det er faktisk sånn jeg er. Alltid har vært. Alltid kommer til å være. And guess what, it's normal. Spesielt for en person med angst og depresjon. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk har så vanskelig for å skjønne det. Hadde jeg latt vær å prøve, så hadde jeg skjønt det. Men jeg har prøvd. Tatt på meg treningstøy og joggesko. Fylt en flaske vann. Og blitt stående foran døra før jeg snur og legger meg i senga igjen. Motløshet. Ensomhet. Mangel på vilje. Tomhet.

På toppen av alt var jeg overbevist om at vi skulle hjem den 7, dvs i morgen. Men nei, mamma har sagt feil dato, så det er på søndag. Jeg vil hjem NÅ.

Men nå roper et stk søster om å spille kort eller hva faen. Guess I'll pretend to drag myself out of this black pit for a while.

Time passes so slowly

I miss you <3

Vaaaaaaaaaarmt! Men..skal ikke klage. Jeg kan jo bare hoppe i havet og kjøle meg ned ;)

Jeg fant wifi-nett på hotellet. Må sitte i trappa i gangen, for routeren er ikke sterk nok til at den kommer seg gjennom til hotellrommet, men det gjør ingenting.

Vi var på stranda i går, og jeg har allerede fått farge. Grøss og gru. Nå skal vi spise frokost, så blir det stranda igjen. Lazy days! Jeg får prøve å svømme og bade litt mer, forbrenne litt kalorier xD

Savner Kristian. Ser for meg alt det koselige vi kunne gjort her sammen ^.^ Og for å være ærlig hadde det vært lettere å være to mennesker i stedenfor 6 når vi skal ut å tusle, shoppe og spise. Litt dritt å måtte koordinere alt og ikke bare kunne gjøre som en vil. Men men!

Time to eat and head for ze beach! Laters! <3