Normal?

Hva er normal? Mer spesifikt nå, normal døgnrytme. Jeg la meg før 11. Sovnet ganske fort, for jeg var sliten. Etter det, så skjedde det vanlige. Jeg våkner annenhver time. Marerittene har begynt å gi seg, noe jeg er glad for. Men jeg våkner fremdeles, på klokkeslettet så og si, annenhver time. Stort sett får jeg sove igjen. Helt til tredje gangen jeg våkner. Da får jeg ikke sove igjen. Uheldigvis er klokka 4-5 -.-

Great!

Paranoia

Ugh..jeg er dritt lei paranoiaen min. Den ødelegger så mye. Men jeg klarer ikke stoppe det. Det er som om noen tar over i hodet mitt, jeg blir sittende på min egen skulder og se på, maktesløs.

I don't like that...

Det værste er vel...det gir seg ikke heller. No matter what anyone tells me. Because, I wasn't there.

Orphan

Awzum awzum movie. Vel, så langt som jeg har sett den enda da. Jeg og Christian er sånn halvveis gjennom den. Hittil er den...sinnsykt bra laget. Utrolig godt skuespill, spesielt fra hun som spiller Esther. Men personlig har jeg syk sympati med moren i filmen.

Right, not gonna say anything particular. Vil ikke spoile for de som ikke har sett den enda. Men det er en av de bedre filmene jeg har sett på lenge, og anbefaler den ^^ Muligens ikke for folk som syns barn er freaky, da kan den være ganske triggende men. Ja, god film.

Other than that, jeg har vært sykt svimmel siden jeg byttet medisiner. Helst siden mandag that is. Og det har ikke gitt seg enda. Jeg kan så vidt tusle rundt i leiligheten, gå ut er out of the question. Kinda boring, yes? I det minste har jeg besøk i dag ^^ Christian er awesomest! Også er det raid senere i dag. Vi har endleig kommet oss forbi plaguewing i ICC, og skal videre på Putricide i bloodwing o.O SPENNENDE!

Og...ja, det er det som skjer for tiden egentlig. Ikke så mye spennende for å si det mildt.

Jeg har fremdeles mareritt, men håper de gir seg etter den første måneden på de nye medisinene. Døgnet mitt er snudd helt på hodet. Jeg prøver å holde meg våken om dagen, men jeg blir så sliten av å være svimmel, og sovner. Irriterende...men jeg kan ikke noe for det. Så blir sittende oppe nesten hele natten, legger meg først når Remi våkner for å gå på jobb. Det er teit, I know..men.. *sigh*

Depresjonene er ikke like ille for tiden heldigvis. Jeg har frøset ned det hele. Lært meg å bare ikke føle på det. Venner sviker...ikke alle selvfølgelig men.. nok av dem. I løpet av årene som har gått, har det skjedd mange ganger. Enten har de vist seg å være falske, ikke til å stole på, eller bare å være folk som ikke stoler på deg, selv når du sier sannheten. Og jeg er lei av det. Enda en ting jeg er lei av er "venner" som ikke engang spør deg angående en sak før de dømmer deg og tror på den andre parten. Selv folk som burde kjent deg godt nok til å kunne si "det er ikke sant" uten å måtte spørre engang. Det er få av de igjen. Bare 2-3 som jeg vet om. Og det sårer noe sinnsykt. So I'm giving up. Jeg holder meg bare til mine nærmeste, de jeg vet jeg kan stole på. Det får være nok...

Going going

Upwards? Litt i det minste. Har hatt en god helg, det hjalp masse!

I'm amazed at how ugly my head makes certain people. Huffameg.

Anyways. Jeg pusler puslespill. 1000 biter. Har kommet relativt langt på 2 dager. Men litt irriterende at det er et maleri-puslespill. Litt sånn vanskelig å se hva som skal være hvor. Owell. Phun though!

SI

Det er litt synd på armen min i det siste. Har sprukket opp skikkelig.. og bruker andre ting enn det jeg vanligvis gjør.. så de blir annerledes, og kanskje noe dypere. Not that I mind. More of the nice red stuff.

Sometimes, I think I'm gonna go insane.

..

When you get drunk and black out...and can't remember shit..and wake up to someone having sex with you.. isn't that rape? I think so, my boyfriend thinks so, my best friends thinks so. So why the hell do people accuse me of being wrong? Det gjør dritvondt! Jeg husker INGENTING, det er som å si at hvis man kler seg utfordrende, så fortjener man å bli voldtatt. Jadda. Koselig det. Nå vet jeg hva slags mennesker det er hvertfall.

Kostholdsendringer

This is gonna be hard.. og jeg mener vanskelig til de grader.. Slutte med all brus, drikke kosttilskudd ting, ta dyre omegapiller... begynne å spise frokost og lunsj, ikke bare middag og kvelds... Spise mer grønnsaker, frukt og nøtter.. Det høres kanskje ikke mye ut, og det er bare begynnelsen, smååå skritt, sakte fremover sa hun.. Men for meg er det masse. Håper ikke kroppen min klikker for mye.. Også er det flaut å måtte spørre mamma og pappa om penger hele tiden. Ja, det koster mye for behandlingene mine, både lege, psykolog, fysio og ernæringsterapauten.. Men så er det også medisiner, kosttilskuddene, alt sånt. Jeg er så takknemlig for at jeg har mamma og pappa *tårer i øynene* Uten dem hadde jeg garantert vært et vrak, eller kanskje død! Og Remi, min største støtte i hverdagen <3 Også godt med venner som Christian og Eline..hva skulle jeg gjort uten vennskapene deres? Jeg tror ikke livet ville vært verdt noe uten disse menneskene..

Men alt i alt...ja, jeg håper det virker... at jeg blir bedre.. Men jeg er redd, deprimert...ganske langt nede.. Support, please?

Yeah

Lenge siden jeg har skrevet i denne bloggen. Lagde meg en annen en, der jeg skriver ned positive ting som skjer, ting jeg liker, stuff like that www.twinklybrightspots.blogspot.com

Men er vel på tide å skrive ned det som ikke er like kult da.

Jeg har mye mareritt for tiden. Hver gang jeg sover alene (noe jeg gjerne gjør etter Remi er på jobb), så får jeg helt syke mareritt. Dette gir meg en grusom angst når jeg våkner, som gjerne sitter i hele dagen. I tillegg har jeg hatt så mange migreneanfall i det siste at jeg tror jeg kommer til å eksplodere snart. Det er utrolig irriterende å ligge enten i halvdøs på medisiner, eller med syke smerter, når man egentlig skulle vært på skolen eller dratt ut med venner... Og alt dette gjør meg ganske deprimert. Har nesten ikke vært utenfor døra på 3 uker... Er litt bedre den uka her, så jeg skal til psykologen i dag, så møte Selin, og så ha teselskap hos Eline. Let's hope this makes us all feel a bit better :)